Ellevilt møte med Mäkelä

Vi har gått rundt og tenkt at nå trenger orkesteret en «levd», tungt erfaren dirigent med hele det europeiske uttrykket i bagasjen, ikke bare musikk og musisk eleganse, men som i sin utøvelse lever «i sammenheng med andre områder av form, tanke og dannelse», som Thomas Mann sier. Og så kommer en 23-åring og gjør det. Jeg vet ikke om det er slik, men slik låt det. Og når han hilser sitt kommende publikum velkommen, så gjør han det med Beethovens mastodontiske hyllest til gleden og brorskapet under evighetens himmel, hans «niende», Ode an die Freude! Beethoven var da i en tilstand hvor hørselen var utdødd og han for lengst var blitt en ensom fyrste i sitt eget ånderike, dette svevet tok Mäkelä uten hysteri.

Som lava

Visst er man velvillig og klapper høflig når en ny leder er på besøk, men her ble varene levert til elleville tilrop og heftig applaus. Så hva var det som skjedde? I et forhåndsintervju ble Mäkelä spurt hva det var som gjorde at han sa ja til oppdraget – hva hørte han og satte pris på ved orkesteret? Han svarte: «En sjeldent gyllen klang, kraft og stor fleksibilitet». Hørte han det i sitt eget hode eller var det sånn, tenkte jeg. For fleksibiliteten og den gyllne klangen har det vært mindre av den siste tiden - fredag var den på plass, og det sang. Kontant når det var kontant, varmt som lava når melodiene rant og da det dro seg til de siste tjue minuttene og gledes-oden var godt forberedt, rykket folk fram på stolene, slikt bør tas i mot stående. Og det ble det.

Etter hvert

Mäkeläs åpning ga riktignok aning om noe abrupt, noe vel «bankende» - bassene i fjerde takt datt ned på et kort «bum», ikke ettertenksomt og utstrakt. Men det viste seg etter hvert at denne blandingen av kontant, ledig, skjønt og ekstatisk lå der som spenningselementer mellom det utprøvende, feirende og heroiske. Ikke sentimentalt, for Guds skyld, men med en tyngde, som – ja – mer enn glimtvis vitnet om et kulturdypt overblikk, tro det eller ei. Er Mäkelä en ung 60-åring eller en «gammel» 22-åring? Vanskelig å vite, men det er «erfaring» her.

Driv etter skjønnhet

Beethoven snakket om «himmelens gleder», og publikum som den gang hørte «den niende», påsto han dirigerte etter sine egne ujevne hjerteslag, så kaotisk låt det. Og så står vi i dag med en symfoni som hadde gjort verden fattigere uten, i hvert fall dummere. Den gleden og det vendepunktet lå i Mäkeläs fortolkning: Alvorstungt, smilende og med et driv etter skjønnhet, før ekstasen - ikke en solens rolige bevegelse under himmelen. Dette var det kanskje som imponerte mest. Musikerne hørte hva de ville og som de en stund har ønsket – en glede ved spillet, det hørtes. Det lover godt, veldig godt.