Drukner i effektene

Noen av oss har et nesten religiøst forhold til Knøttene, tegneseriestripene som Charles M. Schulz skapte på 1960-tallet. Filmen med utgangspunkt i dette universet, møter dermed en rekke forventningsfulle, men kritiske publikummere.

Regissør Steve Martino og gjengen i Twentieth Centruy Fox, selskapet som står bak for eksempel Istid-filmene, har lagt seg i selen for å gjøre det ordentlig. Det påstås at de i over et år studerte karakteristika ved Snoopy, Charlie Brown, Linus, Schroeder, Sofie og de andre knøttene slik Schulz hadde skapt dem, for å kunne gjenskape dem troverdig på film. Og både sønnen og barnebarnet til Schulz har deltatt i produksjonen. Dette burde borge for kvalitet. Attpåtil er filmen laget med det nyeste nye innen 3D-teknologi. Skal det være, så skal det være.

LES OGSÅ: Her er oversikten over hva du må gjøre før jul – om du følger den gamle julekalenderen

Ikke henført

Så hvorfor er jeg da ikke henført og lykkelig der i kinosetet med 3D-briller på nesa? Jeg som har lest i filler de tidligste bøkene til Charles M. Schulz, som fortsatt har utklipte striper på kjøleskapet, og med interesse har studert The Gospel according to Peanuts for virkelig å forsøke å trenge inn i dybdene. Nå som de gamle ikoner blir løftet fram med det heftigste vi har på kinofronten i våre dager?

Noe har med lyd å gjøre, noe med tid.

De mange underfundige små historiene er her satt sammen til én fortelling. Den handler om Charlie Brown som øyner mulighetene til en ny start i sitt flausebefengte liv når det flytter inn nye folk i nabohuset. Gutten han håper å bli venn med, viser seg å være jente, og han blir hodestups forelsket. Men han tør absolutt ikke å snakke med henne. Hans mange forsøk på å overvinne frykten for avvisning går som en rød tråd gjennom filmen. Det er jo også noe av kjernen i budskapet fra Charles M. Schulz når han gjorde nettopp Charlie Brown til hovedperson i dette universet, at man ikke skal gi seg, men stadig samle seg opp etter ethvert nederlag. Dette har de fått fram, om enn på en overtydelig måte som kan virke noe moralistisk.

LES OGSÅ: – Blodig urettferdig at kvinner ikke får historier om og av kvinner

Flyverhelten

I løpet av filmen ser vi flere klassiske situasjoner, som Charlie Browns utrettelige forsøk på å få opp en drage, Sofie som egler seg innpå Schroeder som bare vil spille Beethoven på flygelet sitt, eller sitter i boden sin og selger psykiatrisk hjelp for femti øre. Og så er Snoopys innsats som flyverhelt fra 2. verdenskrig flettet inn. I sekvensene der han slåss mot Den Røde Baron, er filmskapernes ønske om spektakulære dramatiske scener sikret. Der kommer også 3D-teknikken til sin rett. Ellers er det lange partier der man knapt merker den. En god ting ved filmen er fravær av sånt som skapere av barnefilm ofte tyr til: brutal «morsom vold» og plump underbuksehumor.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Dyktig laget

Når filmen ikke griper tak i meg, henger det sammen med mangelen på luft og tenkepauser, samt et stressende lydbilde. Musikken virker overivrig og konkurrerer dessuten med all verdens effektlyder som illustrerer det som skjer. Det hadde ikke vært nødvendig. Animasjonene er nemlig veldig dyktig laget, og man merker respekten for figurenes opprinnelige særtrekk slik vi kjenner dem. Hvis filmskaperne i tillegg hadde våget å stole på underfundigheten i materialet de bygger på, ville dette kunnet bli en virkelig familiefilm. Nå er det bare enda en morsom og støyende animasjonsfilm med overtydelig budskap. Fort sett og fort glemt.