Terje Tvedts bok Det internasjonale gjennombruddet fikk blandet mottakelse. Fra begeistret hyllest i innvandrings- og islamkritiske miljøer, til klar kritikk. Jeg hørte til kritikerne da jeg anmeldte boka i februar i år. Kritikken bygde på Tvedts åpenbare metodiske svakheter, utvalg av kilder og sleivete omtale av aktørers roller og ikke minst motiver. Flere har reagert på samme måten. Det er nærliggende å vise til Sturla Stålsetts anmeldelse i Kirke og Kultur (2/2018).

Medieprofessor Jostein Gripsrud har også reagert. Han ville noe mer enn å komme med en kort anmeldelse. Han ville skrive en pamflett som gikk Tvedts framstilling nærmere etter i sømmene. Det ble til en bok på 280 sider.

Ny rolleforståelse

Kortversjonen av Tvedts beskrivelse av «det internasjonale gjennombruddet» er i hovedsak som følger: I 1962 fikk «den norske godheten» et avgjørende gjennomslag ved etableringen av norsk u-hjelp. Norge trådte inn på den internasjonale arena med ny iver og en ny rolleforståelse. «Godhetstyrannene» overtok makta. På hjemmebane betød det at det historiske nasjonsbyggingsprosjektet ble erstattet med multikulturalismens prosjekt. En utvidet bruk av de universelle menneskerettighetene ble det ideologiske fundamentet. Hele det norske establishment ble forført og hele prosessen ble styrt av en ny elite bestående av media, ideelle organisasjoner, utviklingsprofitører og kirka. Tvedt kaller denne alliansen det «humanitær-politiske komplekset». Kongens nyttårstale i 2016 blir i Tvedts historie et avsluttende uttrykk for gjennombruddet.

Gripsrud går grundig til verks. Tvedts framstilling gjennomgås innledningsvis ut fra et retorisk perspektiv og som historieskriving. Her påpeker blant annet Gripsrud Tvedts tilfeldige kildebruk og hans upresise og villedende språkbruk. Tvedt skaper historien i sitt bilde og gjør seg selv til den store oppdageren av for eksempel et begrep som «godhetsregimet». Tvedt bruker Jens Arup Seips «sagnomsuste foredrag» fra 1963, «Fra embetsmannsstat til ettpartistat», hvor han beskrev Arbeiderpartiets overtakelse av makta i Norge, som utgangspunkt for sitt eget prosjekt. Han mer enn antyder at hans bidrag er i samme kategori som Seips.

Ikke riktig

Gripsrud har så to viktige kapitler om henholdsvis «Historien om den norske godheten» og «Menneskerettigheter og multikulturalisme». Godhetens internasjonale historie har lange røtter i Norge, påpeker Gripsrud, og viser blant annet til norsk misjon, til Bjørnson og til Nobels fredspris. Gripsrud har også en bred kritisk gjennomgang av Tvedts analyse av hvordan begrepet «universelle menneskerettigheter» blir brukt.

For meg er dette et av de kritiske kjernepunktene i Tvedts historieskrivning og hvor Gripsruds gjennomgang er opplysende. Han påpeker at Tvedt på en ganske banal måte problematiserer begrepet «universelle». På samme måte viser Gripsrud hvordan Tvedt omgjør viljen til å ta imot innvandrere. Tvedt gjør det til en bevisst nedbygging av den «nasjonale statsbyggingsideologien» til fordel for en «multikulturalistisk idelogi». «Dette er ganske enkelt ikke riktig», gjentar også her Gripsrud (s. 170) - en setning som går igjen og igjen i hans gjennomgang av Tvedts bok.

Innvandring

Det siste og største hovedkapitlet hos Gripsrud omhandler så innvandringsdebatten i Norge. Tvedt har ikke belegg for sin «konspiratoriske teori» at det «humanitærpolitiske komplekset» har kontrollert debatten gjennom «et diskursivt godhetsregime på en historisk fersk ‘menneskerettighetsuniversalisme’ og ‘multikulturalisme’» (s. 200). Virkeligheten har vært langt mer sammensatt enn det Tvedt gir inntrykk av. Dette vil prosjektet The Immigration Issue in Scandinavian Public Spheres 1970-2015 (SCANPUB) komme nærmere tilbake til når resultatene blir publisert i 2020. Gripsrud har vært med i dette prosjektet fra starten 2016.

Midtbanen

Jeg har stor sans for Gripsruds avsluttende forsvar godheten. Han taler for en ansvarsetikk som kombinerer både kristen nestekjærlighet og sosialdemokratisk solidaritet. Han ønsker også at midtbanen skal bli viktigere i innvandringsdebatten for å unngå tendensene til radikal polarisering. Tvedts bilde av at «nasjonen Norge i løpet av noen tiår med innvandring er blitt ubestemmelig og oppløst», betrakter Gripsrud som en «alarmistisk fortolkning av at landet har fått et innslag av troende muslimer på fire prosent av befolkningen» (s. 280).

Har Norge vært igjennom et hamskifte? Egentlig ikke. For Gripsrud er det et hovedpoeng at norskhet, norsk kultur og identitet endrer seg hele tida. Samtidig er det noen sterke elementer som skaper sammenheng: språk, samfunnsinstitusjoner og politiske og kulturelle tradisjoner. Dette trass i alle opprivende uenigheter og trass i et betydelig antall medborgere med bakgrunn fra til dels fjerne himmelstrøk – og med forskjellige religiøse tradisjoner. Gripsruds siste ord er: «Dovre er ikke i ferd med å falle»!

Grundig og omfattende

Gripsrud skal ha takk for at imøtegåelsen av Tvedts alarmistiske budskap ble mer enn en pamflett. Mange vil nok synes det blir for mye av det gode, men grundigheten er etter mitt skjønn dens styrke. Boka er et viktig ressursdokument for alle som er interessert i en åpen og bred debatt om «godhetstyranni», innvandring og det multikulturelle Norge. Forlaget fortjener også takk for å utgi en så omfattende tekst.