Dønninger mot lesningens klippe

Over 303 sider komponerer Sonnevi en sekvenssamling der diktene står i en brutt kronologi. De er hentet fra et tidsspenn på over seksti år. Forenklet sagt utgjør aksen Midtøsten-Kosterøynene stedsutvekslingen i Sekvenser mot Omega. Omega er det greske alfabetets endepunkt (og vendepunkt), mens tittelens musiske begrep «sekvens» for eksempel kan henvise på et gitt spann av tid, slik et menneskeliv i menneskespråket kan benevnes som «et sekund» av det guddommelige forløpet. Åpenbaringsbokens «Jeg er Alfa og Omega» bør også nevnes her.

Lyttende

Sonnevi utfører med denne utgivelsen en type språkhandling som er nødvendig om mennesket skal overleve som art. Poeten ser, sanser og lytter på mange nivåer av den menneskelige eksistensen, til sin kjære, til vindene og fuglene og floraen, til Bibelen og språkhistorien, Mozart, Marx og Hölderlin, til bombene i Irak og Egypt, og til den egne angsten. Bestrebelsen på å innfange denne komplekse sansevirkeligheten som samtidighet er bemerkelsesverdig, og de krappe overgangene mellom det kosmiske og det hverdagslige gir verket en særpreget intensitet. Motsigelsene vibrerer over i hverandre, og sekvenssangen stemmes med en befriende sannferdighet.

Ett sted kan poeten fornekte nåden, et annet sted er nåde noe som gis realitet. Dette er ikke selvmotsigelser, men utgjør en slags indre tvekamp, for selvet er i kontinuerlig forandring, akkurat som diktene, naturen og tankebygningene er det. Jeg blir minnet om den kinesiske forandringsboken I Ching, ifølge myten opprinnelig en naturkalender, som i sine etablerte versjoner fremviser en mer syklisk-åndelig virkelighetsframstilling enn den vestlige kulturens dualistiske rasjonalitet: Ingenting kan fastholdes, alt er fastholdt i forandring. Det kjennes som om den store svenske poeten har kodet skriften med natur, en fortsettelse av de romantiske poetenes aspirasjon om et naturspråk, et nytt poetisk forsøk på å vise elementærkreftenes mulige enhet?

Hellig trass

De hyppige utropene av Ja! og Nej! forsterker inntrykket av en hellig trass som for enhver pris vil gjennomføre verkets kompleksitet, rytmisk og taktfast som et hjerte, underlagt det som stiger og synker i oss som blod og blodtrykk, flo og fjære. Kroppen og diktet som enhet? Poeten reiser seg og sitter, han går og går gjennom mange slags landskap og byer, klatrer i fjellskrenter, elsker og lager mat, drikker vin og samtaler «med vännerna» (med navns nevnelser).

Preposisjonen «gjennom» tilsvarer erfaringens realitet i diktekunsten. Tenk på Vergil underveis til Elysium, eller Dantes ferd gjennom Helvete, med Vergil som ledsager. Henrik Wergelands visjonsdikt Mennesket, Skabelsen og Messias bør også nevnes i den sammenheng. Göran Sonnevi bringer litteraturen om mennesket et steg videre, gjennom fortredelighetene, kunnskapssystemene, hatet, lyset, kjærligheten, nettopp ikke målrettet, ei heller tilfeldig, men desto nærmere menneskets paradoksale vesen.

LES MER: Kjartan Hatløy regner de religiøse som sine ­nærmeste allierte

Minner om mangfoldet

I partier av diktverket aner jeg et strevende non serviam (i tradisjonen etter Gunnar Ekelöf), noe som imidlertid synes å lede den poetiske intelligensen henimot en spørrende objektivitet. Angsten og lidelsen, fuglene og blomstene, medmenneskene og den menneskelige skaperkraften furnerer skriften med livsnødvendig ydmykhet. For mens artsutryddelsen ødelegger planeten vår, vitner Sonnevi iherdig om livsformenes ufattelige mangfold.

Når poeten beskriver sitt eget møte med døden er det svevet, levitasjonen, som gjelder. Ellers hviler dødens svartskimrende geologi tungt over resonnementene. Det skrivende jeget samtaler med englene - lysets og mørkets engler tillike. Besvergelsens og bekjennelsens impulser slåss om perspektivmakten, noe som avføder en rekke radikale erkjennelsesspørsmål - «Vilka är vi?...Är någonting i sin ordning?».

LES MER: Louis Ferdinand Célines selv­biografiske roman viser hvor uforståelig og fremmedgjørende krig er

Arrig erkjennelsessøken

Parallelt med dette storslagne kommer sekvenser om morens død og andre innslag av familiehistorie. Her blir brått døden et sted hvor det kan finnes minne, hukommelse. På de siste sidene noterer jeg navn på en rekke sommerfugler. I samme forløp gjentas betegnelsen svart insisterende. Har jeg ikke lenger språket, spør poeten og skriver: «Det klingade i mörkret». Det blir høst i diktet, og sollyset treffer atter språkets rytme: «Genom de grå molnen kommer nu pulser av sol».

Denne poesiens mørke dønninger slår hardt mot lesningens klipper, og en arrig erkjennelsessøken er smertende å med-erfare. Slik jeg leser oppholdes likevel en kjærlighetens «flöde» i skriften, en flyt som skyller kunnskapenes sirkelargumentasjon over i poesiens spørrende form.

Rystende

Det gåtefulle ordet «Sela» er siste ord, et musisk begrep som avslutter en rekke av salmene i Salmenes bok og som muligens indikerer at instrumentalisten skal spille høyere, sterkere. I sin latinske form «diapsalma» kan begrepet også bety «mellomspill» og «pause». Fortsettelse mulig!

Göran Sonnevis diktbok vitner tross all kunnskap om en gjennomsyrende kraft, det i oss som tror alt, håper alt, tåler alt som båret? Ja, «slik som et lite barn»? Dette uanselig-hviskende som bringer poetene gjennom sitt Inferno, er den samme stillferdige kraften som ledsager mennesket gjennom den harde, smertefulle eksistensen.

Sekvenser mot Omega er i sannhet et bevegende og rystende dikt.