Stortinget angrepet av hackere. En kjedelig bieffekt av å være et gjennomdigitalisert samfunn. For i sum blir vi friere med sterkere datakraft; vi kan forholde oss til verden fra stua vår.

Eller skjer det motsatte; at vi blir ufrie, uten å vite det? Ny bok fra journalist og forfatter Bår Stenvik stiller spørsmål og kommer med kloke svar.

Fritt og utrygt

I Det Store Spillet. Hvordan overleve i algoritmenes tidsalder roper Stenvik et varsko. Han problematiserer at næringsliv, politikere og forskningsmiljøer alle trykker nye digitale løsninger til brystet. Markedet for profesjonelle gledesdrepere er derimot langt mindre.

Men Stenvik er mye mer enn en «profesjonell gledesdreper». Han er en profesjonell journalist, med et samfunnsengasjement. Han vil at vi selv skal være med på å bestemme vår digitale fremtid.

Vi må derfor innse at jo mer av samfunnskunnskapen som befinner seg i alle appene vi nå er avhengige av, jo mer utbyttbare blir vi som mennesker. Flere jobber forsvinner i digitaliseringens tidsalder, og vi ser fremveksten av et nytt løsarbeidersamfunn. Det gir masse mobilitet og frihet, men også utrygghet.

Algoritmer styrer oss

Smarte algoritmer forutsier og styrer nå hvilke serier vi ser på Netflix. I andre land bestemmer de hvem som innkalles til intervju, eller hvem som tas av dage av en drone. Det er jo på en måte greit, så lenge vi har tiltro til samfunnsstrukturen rundt oss. Men Googles algoritmer viderefører automatisk sosiale forskjeller. Disse algoritmene er ikke slemme, de har ingen sosial idé, men de er innrettet på økt nettrafikk, og dermed store annonseinntekter og vekst i selskapets aksjeverdier.

Selskapene, ved algoritmene, utnytter menneskelige svakheter for å tiltrekke seg brukere. Dette vet vi. Mange har skrevet om det de siste årene, og få mer kritikerrost enn Shoshana Zuboffs The Age of Surveillance Capitalism (2019). Her beskrives hva som kan skje når algoritmer også blir brukt bevisst politisk, for å påvirke folks stemmegivning ved valg.

Kartlegger atferd

Hver gang vi søker etter noe på nett, gir vi teknoselskapene muligheter til å kombinere flere og flere datapunkter og forutsi mer av atferden vår. Vi kategoriseres etter hvilke «emojis» vi bruker og farten vi leser med (det vil si hva som fanger oppmerksomheten vår). Derfor vil saker tilrettelegges for meg, jeg blir «stimulert» til visse preferanser. Algoritmene «lukter» når jeg er sliten og er klar for å distrahere meg med en trailer for ny Netflix-serie, skriver Stenvik.

Vår «oppmerksomhet» blir dermed fanget og omsettes i en lønnsom handling – eller det Stenvik kaller en spådom om våre fremtidige preferanser. Vi er med andre ord mye mindre frie enn vi tror.

Dette minner litt om Vidunderlige Nye Verden av Aldous Huxley, fra 1932.

Det farlige ligger i at vi beviselig foretrekker inntrykk som lar seg fordøye raskt, og som lar seg raskt like og dele. Det kan være kort vei derfra til at vi fristes av mer ekstremt innhold.

Løsningsorientert

Stenvik kommer med gode forslag om skattlegging av bruken av våre data, og at vi her til lands må bygge egne modeller for datainnhenting og bruk, og ikke bare stole på internasjonale giganter.

Midt i boka finnes en side som heter digital dugnad. Dette er Stenviks lille manifest for god databruk og politikk. I tillegg kommer en kort oversikt med forslag til ti norske databud. Forfatteren ber oss ta bilde av det og dele. Ja, lik og del.

Stenviks 270 sider er viktige. Det er ikke bare Stortinget som opplever dataangrep, slik vi så tidligere denne måneden. Alle blir nå utsatt for algoritmenes lange armer, ikke minst i et land som «pusher» digitalisering over på yngre og yngre barn.

Det eneste minus jeg noterer, er at forlaget ikke har spandert på seg et navne- og temaregister. Det burde de ha gjort i en så viktig bok.

LES OGSÅ:

Dag Hareide gyver løs på teknogigantene: – De spekulerer i menneskers svakhet