Det tar tid å bli hus

Vi vet det, men kan minne hverandre om det: Kunst er ingen oppfinnelse, kunst er en tradisjon som fornyes.

Hus er, ved siden av Maria gudsmoderen og trær i rake og alskens krokete utgaver, en av kunstens «bærebjelker». Det er det tradisjon for.

Helt siden starten har hus fascinert kunsten – formene, linjene, gløden i en vegg, det som lukker noe inn og beskytter det, skygger, volumer, klangen av folk som har befolket det.

LES OGSÅ: Visste ikke at kunstneren var utviklingshemmet

Markant på opp­løpet står maleren og grafikeren Hanne Borchgrevink, som gjennom fire profesjonelle tiår har utforsket disse veggene gjennom sinnsstemninger og materialenes egenverdi.

Hun gjenkjenner (tradisjonen), og fornyer (beveger seg).

Lett å like

Det er lett å like Hanne Borchgrevinks hus, de er (røft sett) som «gode» mennesker: Enkle å være sammen med. Tror vi. Inntil vi skjønner at det er tverrved, her også.

Kall det «motstand», de skjuler en hemmelighet.

Det ligger i fargemetningene, det ligger i forholdet mellom flatene som oppfører seg på tvers av vennlig vane. «En rett strek er døden», var det en som sa til meg én gang.

LES OGSÅ: Fullførte romanen til sin avdøde far

Men uansett hvor rette Hanne Borchgrevinks linjer er, er de bare grenser for noe som dytter og forskyver og som gjør at de buler i nesten umerkelig bevegelse for det ­indre øyet.

En bevegelse man ikke ser, men som fornemmes – overgangene speiler en bevegelse.

Det handler om likevektsspenninger, forstyrrelse og gjenopprettelse av likevekt. For i all denne roen og fargemunterheten er det spenninger.

Du store tid som det er, om en legger øyet tett nok inntil utstillingen.

Hemmeligheten å se

Alle kan male, hemmeligheten er å se. Det siste tar lang tid. Den tiden tar Hanne Borchgrevink seg, vi skylder henne å gjøre det samme. For overfladisk sett går det an å si at det blir «mye av det samme» her.

Det er da en må inn og veie ­enkeltbildene i sinnet, slippe dem løs så de ikke stivner i en ­geberd, en død bevegelse. Den store ­endeveggen (mellom det nye og det gamle museet) med en sverm av bilder, ligger tett på å bli bare en dekorasjon. Og dekorasjon bør kanskje ikke fremstå som «satsningsområde» i kunsten, det blir et valg.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Det er en parentes, nesten ikke verd å nevne. Leter vi etter en altomfattende aura, er det at utstillingen på overhengende vis er taktil og vibrerende.

Dunst av ro

I den effektiviteten vi er knadd inn i for å overleve, har Hanne Borchgrevinks hus og bilder en velsignet dunst av ro.

Vi har jo stort sett ikke gjort annet enn å slakte hverandre ­siden Kain og Abel, i så måte henger de på veggen her og vitner om noe annet. Gjennom et førtiårsstrekk utvikler det seg fra deilig rufsete til noe sparsomt åpent.

Det er en lang veg, selv om det kan se annerledes ut. Det forteller utstillingen i sin bredde og årvåkenhet alt om.