Anmeldelser

Det svundne er en drøm

Noen vil kanskje kalle Bat For Lashes' album nostalgisk, men den føles befriende og gjør meg litt lykkelig.

Innslag av 80-talls-retro i popen er så vanlig om dagen, og dette har pågått så lenge nå, at fenomenet må sies å være et av de mest markante trekkene ved samtidspopen overhodet. Men ofte er det snakk om at lyden av tiåret i seg selv inspirerer nyere artister, selv om det også foregår mange mer eller mindre overfladiske lån av den tilhørende estetikken.

Bat for Lashes er straks 40 år gamle Natasha Khans alter ego, og Lost Girls hennes femte album. Khans nye plate er forbundet med 80-tallet også på en litt annen, mer original og dyptgripende måte.

VHS-kassetten med E. T. som forlater fingertuppene og synker ned inne i spilleren, dyprosa og oransje Los Angeles-solnedganger på et kinolerret, eller, mest av alt, følelsen av rulletekstemusikken, den som må få gå helt til slutt, helt til alle låtskriver-credits'ene og Dolby-logoen kommer opp. Her kan man begynne å snakke om den nye Bat for Lashes-plata.

LES OGSÅ: Hvor ble det av den vanlige kristne sangen, i arven etter Trygve Bjerkrheim?

Los Angeles

Natasha Khan er født i London som datter av en britisk mor og en far med pakistansk opprinnelse. Hun har høstet stor anerkjennelse under Bat for Lashes-navnet. Men etter å ha fullført en tiårskontrakt med EMI, bestemte den filminteresserte artisten seg for å forlate Storbritannia til fordel for Los Angeles. Hun skal visstnok ha vært svært usikker på om det i det hele tatt ble flere Bat for Lashes-album. Singelen «Kids in The Dark» ble til med en intensjon om å lage TV-seriemusikk, men sammen med produsenten Charles Scott IV utviklet hun i hemmelighet etter hvert de ti sporene som nå utgjør Lost Girls.

Jeg har prøvd å skjønne Khans egen forklaring av plottet i hennes fiktive dreiebok, «filmhistorien» som utspiller seg i tekstene på plata. Det er noe goth-aktig, om en vampyr-gjeng og en hovedperson som heter Nikki Pink, om forelskelse, kjøring i ørkenen, å være på rømmen og bli jaget, og jeg må innrømme at jeg ikke skjønner et kvekk. Men var det ikke ofte også slik med mye av det som foregikk i filmene i det vidøyede og merkelige 80-tallet også? Filmene var fulle av paranormale aktiviteter og til dels (over (?)-)ambisiøse/naive referanser til arketyper, mytologi eller psykologi, men det var ikke så nøye, for det var også underholdende, bortdrømte tenåringsdramaer.

Popmusikken kunne være full av det samme. Hvem husker ikke regninnsamlingsmaskinen i «Cloudbusting»-videoen til Kate Bush, inspirert av historien om psykologen og filosofen Wilhelm Reich og sønnen hans? Og hvem skjønte den da? Ikke jeg.

LES OGSÅ: Aretha Franklin-filmen Amazing Grace er et gudsbevis godt som noe.

Lengsel

Lost Girls (også dét en filmreferanse, til Lost Boys) starter med et anthem av en power-ballade, den omtalte singelen «Kids in The Dark», som også fort kan være en av årets låter. Siden følger det på med mye delikat og vakkert produsert pop, bygd på store trommer, bouncy synthbass-linjer, glassklare keyboards og store pads. Det er lett å tenke på sammenligninger her: Nevnte Kate Bush er en opplagt en, Madonnas «Live to Tell» en annen, Tears for Fears en tredje, for eksempel i låta «The Hunger» (selv tittelen kunne ha vært Tears for Fears). Det er lengtende, slik 80-tallet ofte selv lengtet, og mer rendyrket og klar pop enn det som før har gjort at Bat for Lashes har havnet litt i indie-melankoli-sumpen. Lost Girl greier derimot å låte både dansbar og trist samtidig, slik det jo ofte også hørtes ut den gangen.

I flere intervjuer har Khan snakket om betydningen av barndommens reiser tilbake til familien i Pakistan. Disse foregikk samtidig med at Hollywood-filmene traff henne for første gang. LA-sola blander seg med den pakistanske fra minnene. Men østlig-inspirerte elementer flyter også gjennom det musikalske i forbausende mange låter. Det forunderlige er hvor naturlig integrerte de føles ut i en pop som denne, for eksempel i låter som «Feel for You» eller snakke-sporet «Jasmine». Dette gjør selvsagt også Bat for Lashes til noe annet enn en ren 80-talls-pastisj.

Sorry, Adorno!

Det er ikke slik at alt på Lost Girls er like engasjerende. Det er likevel i sum ei plate med veldig mange gode låter. Men det er litt pussig, at dette konseptet skulle føles så befriende nå. Noen kunne jo finne på å kalle det eskapisme, og jeg trodde ikke jeg var så fan selv. Men kanskje er det bare at tidens voldsomme trykk, også på popmusikken, om å være på rett side i visse aktuelle samfunnsspørsmål er så stort. Dermed føles dette ekstra herlig. Jeg tror ikke vi har mye bevis for at en såkalt «ekte» singer/songwriter med alle de riktige meningene og kofte på gjør verden noe bedre enn kysse-scene-fantasier og påkostet pop, og Natasha Khan understreker selv viktigheten av å ha hatt tenåringsfilmene å forsvinne i, i vanskelige tider.

Filosof Henrik Holm hadde her i avisa i forrige uke en tekst om Frankfurter-skole-filosofen Theodor W. Adorno, der han også kom inn på hans musikkteori. Hvis jeg har forstått det rett, ville marxisten Adorno ha snudd seg i grava av den nye Bat for Lashes-plata. Slike «billige» følelser, slik kapitalistisk massekultur som har inspirert den, ødela ifølge ham overbygningen for den arbeidende klassen, gjorde lykkelig på feil premisser. Men sorry, Adorno. Denne plata gjør også meg litt lykkelig.

Les mer om mer disse temaene:

Ole Johannes Åleskjær

Ole Johannes Åleskjær

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser