Anmeldelse

Kan det å ha sett Jesus, eller Gud, i et annet menneskes øyne være en så overskridende erfaring at en siden fortsetter å lete etter den i alle andre møter? Kan seksualiteten, det å søke seg inn mot en annen kropp, også leses som det å søke seg inn mot det guddommelige i mennesket, mot det stedet i oss der vi blir levende? Slik spør Hanne Ørstavik i et essay om den svenske forfatteren Birgitta Trotzig. Trotzig «går rett inn i den dypeste smerten» og lar oss se. Det er språket som bærer fortellingen, med alle nyanser, og som åpner for virkeligheten så det er mulig å se den: «språket som kjøtt, språket som rå virkelighet … som å se en annen, eller seg selv, rett inn i øynene».

Les flere saker fra Vårt Lands bokbilag her

Kvinnelig og mannlig

Nettopp dette er også Hanne Ørstaviks prosjekt, når hun undersøker språkets og litteraturens muligheter til å si noe om å være menneske i verden. Ørstavik har utgitt 13 romaner siden debuten i 1994. Er det slik at romanene ikke er tydelige nok? Er de ikke tilstrekkelige til å få fram det hun har på hjertet? I det ganske komplekse og på grensen til utilgjengelige essayet «Jeg» stiller hun selv dette spørsmålet. «Jeg snakker til meg selv, skriver dette fram, for å finne ut av jeg, hva jeg er». Forfatteren har noe å si, men i romanen er språket først og fremst en følelse. En artikkel er mer som en tanke. Overraskende nok deler hun disse sjangrene inn i kvinnelig og mannlig. Hun forteller at hun måtte jobbe med det mannlige i seg for å kunne skrive artikler og essays. Å få til det, betydde at hun kunne la de to supplere hverandre.