Musikk

Det siste beat-diktet

På sin nye låt bruker Bob Dylan mordet på John F. Kennedy som et prisme for å bryte fram innsikter om Antikrists tidsalder, apokalypse og død. Men er det egentlig en låt?

Hva Bob Dylan finner på, kan man jo aldri helt forutse. Nobelprisvinneren i litteratur fra 2016 har nettopp sluppet «Murder Most Foul». Den varer i 17 minutter og ligner egentlig ikke på noe den nå 79 år gamle artisten har gjort før. Og man vet vel heller ikke om hans første originallåt siden 2012 er ment som en enkeltstående utgivelse eller noe som varsler et kommende album.

Gjennom resitasjon over mykt piano og et sakte-eksponert bluesskjema i C-dur, forteller Dylan om hendelsene i november 1963, da president John F. Kennedy ble skutt av Lee Harvey Oswald i den åpne bilen i kortesje gjennom Dallas i Texas. Teksten inneholder et nesten ufattelig høyt antall referanser til (populær)kultur og historiske detaljer, og mye av dette framstår derfor også som en strøm av fellesbevissthet som er gitt poetisk form. Man kan jo bare lure på hvorfor låten kommer nå. Driver han og kommenterer vår tid?

 

Song and dance man

En del av Fortellingen om Dylan er uløselig knyttet til hans mange uventede karrierejusteringer. På 60-tallet skuffet og opprørte han sitt opprinnelige folk- og protestsangermiljø ved å gå elektrisk og omfavne rocken. Et annet markant brudd kom da han innledet sin brennhete kristne periode med Slow Train Coming i 1979. Og sånn har det vel bare fortsatt. Dylan er umulig å forutse eller vanne ut, han gjør som han vil og vi har ham aldri, og tiden har vel veldig ofte også vist seg å være på hans side.

Og nå gjør Dylan altså en ny u-sving, etter å ha drevet vellykket covring av amerikansk sviskemateriale på de siste platene. En gang var Dylans posisjon som premissleverandør helt enorm. Men er det bare fordi rockens betydning er så kraftig redusert at denne siste svingen ganske sikkert ikke vil slå like hardt som mange av de tidligere nyorienteringene han har stått for? Det kan det selvfølgelig bli vanskelig å få noe svar på, men faktum er at det heller ikke er så mye å si om det musikalske her. Dette er mer litteratur enn musikk.

LES OGSÅ: Bob Dylans «kristne periode» fyller 40 år

Prismet

Tre akkorder, piano, bass, forsiktig trommespill og stryk. Ingen melodi. Resten ligger på teksten, som snakkes fram. Dylan har hatt sanger over 10-minuttersmerket før, slik som «Brownsville Girl» på Knocked Out Loaded i 1986. Men den hadde, i likhet med andre både ordrike, fortellende og lange sanger i hans katalog, helt klart låtstruktur. Vers, et brus av et refreng, intro og mellomspill. På sitt egenrådige vis bryter altså Dylan enda en vegg. Men det gjør det også litt vanskelig å se for seg at lyttere vil vende seg til dette av de samme grunnene man vanligvis har vendt seg til rock for før. Det betyr derimot ikke at dette ikke kan oppleves som litt av et stykke kunst for den tiden vi lever i. Det er nå det passer å dra fram Nobelpris-poenget igjen.

«Murder Most Foul» har navn fra Shakespeares Hamlet og tegner opp et bilde av drapet på Kennedy som noe som opplagt også drar ned et mørke i amerikansk historie. Jeg-personen husker at noen sa til ham på dagen det skjedde at «The Age of the Antichrist has just begun». Som nevnt er teksten full av henvisninger til kultur, høy og lav, men popkultur især, og i siste halvdel går den nærmest over til å bli en opplisting av låttitler, tekstlinjer og musikernavn. Alt er adressert som låtønsker til den kjente radio-DJ-en Wolfman Jack. Disse varierer fra Måneskinnsonaten i F-dur til «Stella by Starlight», fra kjente soul- og poptitler til Thelonious Monk.

Det blodflekkete banneret

Som om ikke dette var nok, finnes det en rikdom av anekdotisk-historisk materiale vevd inn i teksten om omstendighetene knyttet til novemberdagen i 63. Mange av dem er temmelig merkelige, som at man må vite at Kennedys drapsmann brukte ordet «patsy» i et intervju når det kobles til Patsy Cline eller at Kennedys hjerne er mystisk forsvunnet. Rarest er kanskje at man må vite at Beach Boy Carl Wilson sang koringen på Warren Zevons «Desperados Under The Eaves» for å ta poenget om hvorfor Gower Avenue nevnes. Referansetettheten byr på nok stoff til et vårsemester på universitetet, om det hadde vært åpent, da. Men selvsagt er linje-for-linje fotnoter fra fans allerede lett tilgjengelig på internett.

Flere har pekt på at Bob Dylan var den første som gjorde rocken litterær. Og allerede på 60-tallet var tekstene hans mer beslektet med den amerikanske beatlitteraturen og forfattere som Allen Ginsberg og Jack Kerouac enn popsamtiden. Både i den assosiative, ordrike formen og det Amerika-mytologiserende innholdet er «Murder Most Foul» en forlengelse av slike linjer, som også går gjennom hele Dylans virke. Han er sikkert ikke den siste litterære i rocken, men en viss type litteraritet, en språkføring og stiluttrykk, forsvinner nok likevel med ham og hans generasjon.

Endetid

«America this is quite serious», skrev Ginsberg i et dikt i 1956. Vi griper nok også veldig fort til de større ordene selv akkurat nå. Det er liksom «Tung Tids Tale» og «disse dager» hele tiden. Men Dylan har heller aldri vært redd for å dra på. «Are you ready for Armagedon?», sang han allerede på Saved i 1980, og det er selvsagt mye ved våren 2020 som kan gjøre at man plutselig kjenner seg rykket nærmere endetid og undergang mye raskere enn forventet. Muligens mener Dylan også at en nedadgående spiral startet med Kennedy-mordet som vi nå bare ser en ny fase av, selv om han har uttalt i intervjuer tidligere at han ikke ble mer berørt av hendelsen enn alle andre ble.

«Death will come when it comes» heter det usentimentalt mot slutten her, og demningsverket ser ut til å ligge i tanken på et liv og en nasjon speilet i alle sangene, alle kunstverkene.

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Ole Johannes Åleskjær

Ole Johannes Åleskjær

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk