Anmeldelser

Det såre dirrar i teksten

Dikt av mogen lyrikar der barndom og alderdom er teikna like nært og lysande klårt, med store sårflater.

Annabelle Despard skriv dikt som tvingar fram minne og assosiasjonar: Ho klarar å vekkja opp ein barndom så langt tilbake i tid, ja over sytti år. Og ho klarar – atter ein gong – å framkalla dei finaste kjenslene i eit barnesinn slik vi eig desse alle saman, ein stad der inne i det meir eller mindre nedstøva minnet. Og det som meir er: Å halda fast ved ei klår line frå det sårbare barnesinnet til det sårbare sinnet i det aldrande mennesket.

Aldersteikn

Tittelen Våren er en gammel mann står i kontrast til Bjørnsons berømte aprildikt. Men det er den tilsynelatande motsetnaden, mellom vår og gamal, som skapar ei spenning som er typisk for denne rike og utfordrande biletdiktinga. Ho hevdar freidig at våren er ein gamal mann, «utslitt etter vinteren». Vi ser for oss denne gamle mannen der han går med stavar og pirkar i papir og snøklattar og «ser hvitveis med forundring/ gjenkjennelse og frykt».

Samlinga har eit sjølvbiografisk preg, noko som ikkje treng tyda at dette er faktisk biografi og private minne. Men som i så mykje diktekunst som lesaren kjenner seg att i, ligg det truleg levd og erkjent liv attom fiksjonen.

Boka byrjar med ei djervt ærleg utlevering av alders merke. Poeten ser i spegelen «den knuste frontrutes estetikk» for så i neste dikt å koma med ei presis konstatering av aldersteikn: «De som pumper ungdom inn i kinnene/ glemmer hendene. Hender lyver ikke/ Der leses nå mitt liv».

Barnet med dekknamn

I neste avdeling les vi om eit barn som berre fekk ha mor si i fem år: «Jeg lærte å snakke/ lærte nesten å strikke// Det rakk vi ikke/ Hun ble kjørt vekk/ Jeg ble utvist/ Dinglet/Plutselig ledig».

«Å ikke ha mor, er å ikke ha navle», les vi. Det er usentimentalt skrive, men det såre dirrar i teksten. Og tragedien veks: Sju år gamal vert ho teken frå faren, det heiter lakonisk: «Min far og jeg/ ble skilt. Ingen mekling. Ingen/ spurte meg og han ble ikke hørt.» Så ho «fullførte barndommen uten ham». Så fylgjer flytting til Noreg, ho sit på trikken som «dobbeltagent» med ullstrømper som klør og tenkjer på om dei høyrde

at det banket to små hjerter

Så de at under anorakken

vokste daffodils og engelsk gress

Og ho svarar «med dekknamn» då konduktøren spør kva ho heiter: «Wenche.»

Òg opprør

Det kunne ha vore mykje gråt og mykje sjølvmedliding i slike røynsler, men Annabelle Despard er ein profesjonell poet som økonomiserer med verkemidla. Ho har dessutan adskillig humor og ein biletskapande evne som får lesaren til å sjå, og kjenna att så mangt frå sin eigen barndom.

I avdelinga «Høsten går med foldeskjørt» og avslutningsdelen «Enker og andre engler» finn vi sterke bilete på aldring, men òg opprør, som her: «Jeg bor blant kristne. Skagerrak/ har skylt bort konsonantene» byrjar det med. Men:

Under broen bor rumenerne i huler

brenner papp til varme

Om natten glir mørke skip forbi

Ingen ser dem

Sårbare åndsvesen

Det handlar om å sjå, og om medkjensle, om du er tiggar, borgar, ung eller gamal. Særleg sterkt inntrykk gjer dikta mot slutten av samlinga om aldring og kroppsleg forfall – der det òg er sterke skildringar av tap, av det å stå åleine att, ja av enkene som «trives i velpleide hager/ på stille steder», men same kor mykje enka vatnar på kyrkjegarden «vil mannen aldri vokse opp igjen / riste av seg jord og bli med hjem».

Vi er så sanneleg meir enn materie i denne diktinga, vi er sårbare åndsvesen. Ikkje slik at dette er forkynning av anna enn nett dét. Men det ligg ein djup solidaritet og søskenskap i ei slik erkjenning.

Les mer om mer disse temaene:

Knut Ødegård

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser