Anmeldelser

Det musikalske apotek

Bjørg Lewis har forståelse for det ­essensielle i Bach sine cellosuiter. De rommer jubel og glede, alvor, ­melankoli og sjelero.

Den svenske teologen og religionspsykologen Owe Wikström skriver i sin bok, Toccata – Betraktninger om J.S. Bachs åndelige univers, at de fleste mennesker mer eller mindre ­bevisst har bygd seg opp sitt musikalske apotek. Musikken som det lyttes til blir da brukt til å uttrykke øye­blikkets følelser, eller som hjelp til å mestre vanskelige opp­levelser.

Terapeutisk

Skal man først ha et slikt apotek, så bør Bachs cellosuiter være en naturlig del av innholdet. Denne musikken var neppe tenkt terapeutisk i utgangspunktet, men den reflekterer­ så mange følelser og stemninger at svært mange vil kjenne seg igjen.

Lydbildet er på den ene siden svært nakent. Hos Bach er celloen vanligvis en del av bassfundamentet i orkesteret, det såkalte basso continuo. Men her står den alene, uten akkompagnement ­eller samspill med andre instrumenter.

På den andre siden møter vi her et stort musikalsk univers, der Bach med en enslig cello skaper både harmonier og kontrapunktiske motstemmer. Temaenes retning er først og fremst på det horisontale plan, men ­melodibevegelsen er også med på å skape en struktur av harmonier. Disse oppstår også ved at Bach lar utøveren spille på flere strenger samtidig.

Bach skrev seks suiter for cello solo. I Bjørg Lewis' innspilling får vi høre tre av disse; nr. 2 i d-moll, nr. 3 i C-dur og nr. 5 i c-moll. Det dreier seg om tidlige verker i hans produksjon, som antakelig er skrevet rundt 1720 da han var kapellmester i Köthen.

Etter hans død gikk suitene mer eller mindre i glemme­boken og ble ikke spilt for alvor før på 1900-tallet. Viktige cellister som spanjolen Pablo Casals og russeren Mstislav Rostropovitsj bragte musikken frem i dagslyset igjen. I dag har cellosuitene en sentral plass i cellisters standardrepertoar og er ofte å finne på konsertprogrammer og innspillinger.

LES MER: Tord Gustavsen spiller salmer og Bach

Suiteformen

En suite er et verk som består av flere satser. Barokkens suiter låner sats­betegnelser fra samtidens danse­musikk. Her møter vi gavotter, menuetter, sarabander og bouréer, for å nevne noen. Det betyr ikke at dette er reell danse­musikk. Bachs cellosuiter er for komplekse og til dels for uregelmessige til å kunne danses til. Men betegnelsene sier noe viktig om karakteren og utførelsen og som utøveren må kjenne til.

Sarabanden er for eksempel skrevet i tretakt og har en ekstra betoning på det andre slaget i takten, mens gavotten har en dobbel opptakt. Denne type ­musikk var svært populær på 16- og 1700-tallet og i Den norske kirkes siste salmebok fra 2013 finnes en rekke salmemelodier fra dette tidsrommet som er skrevet over denne lesten.

Historisk informert

Bjørg Lewis er et velkjent navn i norsk musikkliv, som medlem og stifter av Vertavo strykekvartett og som mangeårig kunstnerisk leder av Festspillene i Elverum. Hun er først og fremst en kammermusiker, men har også opptrådt som solist i en rekke sammenhenger. Dette er hennes første soloinnspilling og hun fremtrer som en moden og sikker utøver.

Noen barokkeksperter vil kanskje rynke på nesen og hevde at her burde en barokkcellist opptre på et tidsriktig instrument, med tarmstrenger og barokkbue. Slike oppførelser på originalinstrumenter er absolutt viktige for å gi oss det mange vil kalle en autentisk klang.

Samtidig må det ikke bli slik at de som spiller på mer moderne utførelse av celloen ikke gir seg i kast med denne musikken. Mens man tidligere snakket om ­«autentiske oppførelser» så har man i dag gått over til å snakke om «historisk informert oppførelsespraksis», der historisk kunnskap om instrumentene, musikken og måten å oppføre den på, er utøverens ledestjerne.

LES MER: Vårt Land skal være det naturlige stedet å gå for å lese om klassisk musikk

Barokt schwung

Vi møter her en meget solid innspilling der ­Lewis viser full kontroll over instrumentet og forståelse for det essensielle i musikken. Jevnt over har hun god fremdrift og fraseringer, men med tilstrekkelig frihet til å betone musikalske poenger. Artikulasjonen er stort sett spenstig og musikantisk, selv om den i noen passasjer kan bli litt for legato, det vil si at tonene står for tett sammen.

Noen steder kunne man også ønske seg noe mer barokt «schwung», for eksempel i sarabanden i C-dursuiten, eller gavotten i c-mollsuiten. Men dette er flisespikkeri. Utførelsen er meget solid og særlig c-mollsuiten gir et sterkt inntrykk. Her finnes mange ingredienser til det musikalske apotek; jubel og glede, alvor, melankoli og sjelero.

Innspillingen er klar, tydelig og detaljrik. Detaljer som utøverens pust og buens trefninger mot cellokroppen gir en følelse av å være tilstede ved en levende fremførelse. Denne detaljrikdommen kunne kanskje vært balansert med mer romfølelse, som også kunne bidratt til å forsterke det harmoniske element i musikken.

Lawo

Plateselskapet Lawo er på kort tid blitt en ledende aktør i Norge på den klassiske musikks område, med god distribusjon utenfor landets grenser.

Denne innspilling ble gjort så tidlig som i desember 2012, men først utgitt i 2018. Det er ikke alltid enkelt for norske utøvere og selskaper å få innspillings- og utgivelsesstøtte, men desto gledeligere når de kommer igjennom nåløyet. Innspillinger som denne får dermed nådd et større publikum, noe den fortjener. Mange får derved muligheten til å utvide innholdet i sitt musikalske apotek.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser