Betegnelsen «unorsk» er en honnør til det befriende, til fenomener og mennesker som hever seg over smålige forventninger, som har selvtillit, mot og stil. Det er intet positivt over uttrykket «un-american»: På tvers av politiske uenigheter, synes samtlige amerikanere å være unisone i at landets grunnlovfestede verdier er gode i seg selv, at det kun er forvaltningen av dem det har gått skeis med.
USA er samlet av et lovverk, mer enn en felles årtusenlang kultur, og har den høyeste advokattettheten i verden (1 per 300 innbyggere). TV-serier og filmer om advokater fore- kommer i Europa, selv Norge, men er en særamerikansk øvelse. Innbyggernes forhold til eget lovverk har noe religiøst over seg.
Lover og likestilling
Det er vanskelig å se for seg at en film om en lov som skaper presedens kunne vært laget i noe annet land. Og On the Basis of Sex er en veritabel rettsvitenskap-overdose, et advokatdrama/rettsalsdrama der replikker som ikke kan sorteres under «jus» er sjeldne unntak og der handlingen er sentrert rundt lovverket i seg selv.
Nemlig: Nåværende høyeste- rettsdommer Ruth Ginsbergs kamp mot gubbevelde og daterte lovverk. Vi møter henne midt på femtitallet, som en av få kvinnelige studenter ved Harvard, en læreinstitusjon uten dametoaletter. Hun er kvikk, ivrig og uredd. Når ektemannen får kreft, følger hun hans forelesningsrekker også.
Han blir lykkeligvis frisk, og får jobb som skatteadvokat umiddelbart etter utdanningen. Ruth, best i sitt kull, møter et utall unnskyldninger for at hun ikke kan ansettes; som at hun vil gjøre kollegenes koner misunne- lige.
Kjønnsdiskriminert mann
Dermed blir det en akademisk karriere i stedet, med nettopp forskjellsbehandling som spesialfelt. Og når det har blitt 1970, materialiserer drømmesaken seg: En mann som mister skattefordeler av å pleie sin syke mor. Han er kjønnsdiskriminert.
En seier vil bety likestilling for loven, at det ikke lenger vil være mulig å felle dommer med utgangspunkt i kjønn – filmens tittel har altså ikke noe med samkvem å gjøre.
Uhyre
Man trenger ikke være ekspert på amerikansk rettshistorie eller film for å spå utfallet. Historien er like forutsig- bar og ritualbasert som i James Bond.
«Gleden ligger i å se den virtuositet mesteren blottstiller sine evner med i det avgjørende øyeblikk,» sa Umberto Eco i et forsvar for de britiske agentfilmenes forutsigbarhet, og joda – On the basis of sex har noen taleføre høydepunkter.
Den er samtidig en uhyre tradisjonell film, et dialogtungt kostymedrama som hele tiden trues av stivnende ledd. Samtlige rollefigurer er typer; fotogene proto-amerikanere man umiddelbart fanger essensen av. De ser ikke ut til å ha kledd seg eller kjemmet håret selv.
Heltene skildres i mykt, flatterende lys, gubbeveldet trives åpenbart best i mørke, kalde omgivelser. Demonstra- sjoner mot Vietnam er akkom- pagnert av samtidig, akkurat passe opprørsk rockemusikk. Barn er klokere og har sterkere moral enn voksne. Dialoger med professorer under forelesninger har form av rettssals-dueller, alt som ytres er poengtert og prinsippfast, som om det kunne oppheves til en allmenn lov.
Formelbås
On the Basis of Sex har struktur som en standardisert idrettsfilm, her er underdog, motivasjon, insisterende og utvetydig musikk, treningsmontasje og generalprøve. En omhyggelig oppbygning til det avgjørende slaget, et oppgjør det (fullstendig etter formelen) ser ut som vi skal snytes for, helt til ytringen av replikken «I'll see you in court». Den faller uten synlig ironi eller referanseglede.
Denne tunglabbede pedagogikken makter faktisk å fremme viktige poenger om systemisk undertrykking og forskjellsbehandling av kvinner, og at det vi i dag anser som rettferdig og naturlig ikke har kommet av seg selv. Og Felicity Jones og Army Hammer får maksimalt ut av rollene som ekteparet Ginsburg – de gir dramaet en uanstrengt letthet, noe som kan kategoriseres som betydelige skuespillerbragder.
On the basis of sex har gode intensjoner og balanserer akkurat på riktig side av kjedsomhets-gjerdet. En film om et lovverk kunne fort blitt svært monoton, men ved å plassere historien inn en trang formelbås er den i det minste sikret fremdrift. Mer unorsk og amerikansk kan det knapt bli.
Einar Aarvig
anmeldelse@vl.no