Musikk

Det er sent på jorden

Henning Sommerros musikk handler dypest talt og ofte om at vi mennesker ikke er så «søte» og omtenksomme som vi vil ha det til. Og – at det er det sannelig noe å gjøre med.

To av hans største arbeider – Ujamaa (swahili: Forbrødring) og The Iceberg – er nå tilgjengelig for alles ører, en ny innspilling av det som kan kalles to kantater, er utgitt på selskapet 2L, det borger for et ekstremt godt lydbilde - og du verden, ja!

Verdensmusikk

Hvis jeg sier at «alle husker da Vårsøg, No skin det sol, gjenganger i Ønskekonserten og overalt hvor musikken rørte seg - vil barnebarna mine si: Nå må du slutte, det er 50 år siden! Jo, men jeg hørte den igjen forleden ... og sant å si, den mildt melankolske vårlengselen hadde et sterkt grep om meg, fortsatt.

Også det skumle

Nå - som atskillig ganger siden - er Henning Sommerro ute i bredere farvann: Ujamaa er et verk skrevet av et «urolig» naturmenneske, han lytter seg inn til tilstanden i fem verdensdeler, én for én - skjønnheten, livene som gror eller ikke gror, inntrykkenes rikdom, også det skumle. Det klinger av ansvar - at det er sent på jorden. I det andre verket, The Iceberg, utforsker han ordet «mellommenneskelighet» i nærområdene rundt Fridtjov Nansen og Eva Sars til tider utfordrende ekteskap, det gode, men ikke minst uroen.

Verden blankpusset

Dette er ikke plakatkunst, skjønt det hadde vært fint om plakatkunsten var slik. Det er ingen opprop, bare en fornemmelse som vokser seg varm og ruvende gjennom «urolig ro», suggererende rytmer og klanger fremstår som drømmesyner med blikk mot «håp»: Uten håp er verden ingen ting. Tanken om big bang som en endegyldig og én gang for alltid fullført hendelse, finner ikke tonene sine her. Derimot fornemmer vi at under og over og på jorden foregår det en vedgående prosess i et øyeblikks spirende vilje på vei mot virkelighet. Ikke uttalt, bare sunget og spilt frem som glede, ekstase, drønn og varsko – men først og fremst: takk.

Skjønne noe som helst.

Ujamaa er skrevet i en form for crossoversjanger, der verdensdelene vil kjenne igjen «sin» musikk, ikke for direkte, men i små påminnelser - hildringer, kanskje - av jazz, klassisk, folkemusikk, i det hele tatt stedenes musikk. Det er lett tilgjengelig, dette her – så atmosfærisk og enkelt at en fort kan tenke filmmusikk uten film, men såre virkningsfullt som sådan. «Sentimentalt» er også et ord som spøker, men hvem bestemmer hva som sentimentalt? – følelsesmennesket blir alltid katalogisert i sentimental kategori. Jeg vil heller si det sånn, mange steder ville jeg ønsket meg mer nyansert kraft og harmonier med større kompleksitet, for det er et mangesidig prosjekt, lag på lag av tanker ligger bak et slikt grep. Og så tenker jeg likevel: Kanskje må vi i dag tilbake til denne tilsynelatende enkelheten, for å skjønne noe som helst.

Lappeteppe

Et litt større problem som legger seg på tvers i kroppen når jeg lytter, er at verkene består av biter og stykker, ustanselig små korte sekvenser som avløser hverandre i ett sett, et lappeteppe, nesten som om ting er klipt i biter og satt sammen igjen. Jeg blir usikker på om melodiene og ideene holder til lange strekk? – den tanken er forstyrrende. Det vil si: De gjør nok det, det er bare at jeg blir sittende og tenke om de gjør, det er ikke nødvendigvis en god tilstand å være i. Men «effektivt» er det, og det ordet er ikke nødvendigvis negativt ladet i mine ører. Og virkningsfullt, for all del – jeg kjeder meg ikke. For følelsene får sitt, det er vakkert.

Sin og vår

Og så skal det sies: Det å være i nærheten av den svenske multimusikeren og tradisjonsmusikeren Lena Willemark er som å åpne vinduet og slippe all verdens stormer og stiller inn, rått, lekent og ekte fra rot til topp.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk