Det er håp i fortaptes språk

Når vi leser om flyktninger og migranter er de gjerne stemplet med termer som «flyktningekrise» og «migrasjonsstrøm». Slike abstraksjoner skaper distanse mellom konkrete menneskeskjebner og oss andre. For på grensen til Europa står individer uten utsikt til noe hjem, eller klar tilhørighet noe sted. Fremtiden er uviss.

Kan du forestille deg hvordan de har det? Kan du tenke deg hvordan det er å være uten et hjem?

Dokumentarisk forankring

Disse spørsmålene reiser seg på utstillingen Homeless Souls, på Louisiana kunstmuseum, mellom Helsingör og København. Det første rommet gir oss en nøktern start med Tiffany Chungs Maps of memory (2016). Hun viser migrantenes foretrukne ruter fra Afrika til Europa, men også stedene de fleste på flukt drukner og hvor mange internt fordrevne som finnes rundt omkring i verden. I videoverket Liquid Traces – the-Left-to-Die Boat Case dokumenteres en båt som kantret på vei over middelhavet, så de fleste ombord omkom. Kunstnergruppen Forensic Oceanography, som står bak verket, jobber faktabasert og grundig.

Våkner man ikke opp av dette, er man rimelig blasert.

Mellom disse saklige bidragene, som forankrer utstillingen i dokumentarisk realisme, kan vi se Kader Attias Artifical Nature (2014). Verket består av beinproteser fra begge verdenskriger og dagens flyktninger.

En grim påminnelse om at migranters sårbarhet ikke lar seg begrense til noen bestemt tidsepoke.

LES OGSÅ: Kunstnere må tenke seg grundig om før de bruker flyktningers historier i sin kunst, mener australsk organisasjon.

Våre historier

Lydia Ourahmanes verk Blodets rett fremstiller også flyktningers situasjon saklig og presist, men er tettere på individet. Verket består av et langbord med alle dokumenter kunstnerens far måtte frembringe for å kunne søke fransk statsborgerskap: En byråkratisk mølle av kafkaske proporsjoner. Det tilsynelatende ørkesløse byråkratiet som gjenspeiles i disse papirene gir problematikken en tørrere, men også mer virkelighetsnær, tilnærming.

Nalini Malanis Alt hvad vi forestiller os som lys (2018) beveger seg over i fabulerende retning med sitt gigantiske veggmaleri av flyktninger, men berører samtidig en spesielt øm nerve gjennom formuleringene som er lagt inn i verket. «Deres historier står i veien for min erindring», kan jeg lese et sted. Motsvaret står lenger bort: «Min erindring står i veien for deres historie».

Forskjellige livshistorier og forestillingsfellesskap kan enten åpne eller lukke hverandre. Spørsmålet er i hvilken retning vi beveger oss.

Underholdningens absurditet

Den snodige installasjonen signert Ramin Haerizadeh, Rokni Haerizadeh og Hesam Rahmanian – alle med røtter i Iran – består av både tegninger på gulvet, collager og videoverk. Her ser vi fotografier fra flyktningeleire, tidvis av ganske forkomne og desperate mennesker – men ansiktene er erstattet med drømmende og lekne elementer. En person får udefinerbare dyrebein, en annen får sitt ansikt løst opp i streker, en tredje har plutselig et elefanthode.

At skjebnene her, med tanke på Malanis verk, faktisk dekkes over av kunstnerens surrealistiske animasjoner er problematisk, for er det ikke nettopp disse menneskene vi bør se, direkte? Samtidig er den viltre bearbeidelsen alliert med en trang til underholdning og klikkbare nyheter som gjennomstrømmer offentligheten ellers. Den trekker det bare lenger, til det absurde, slik at vi klarere kan se den idiotiske synsvinkelen vi så lett forføres av. Verket gir oss dermed et vrengbilde av hvordan flyktningers skjebne forvrenges i media – og en bevissthet om at vi bør se andre steder.

LES OGSÅ: Kulturhistorisk museum har laget en forbilledlig utstilling om hvordan ubehagelige deler av historien har druknet i verdenshavene.

Bevegelige minner

Petrit Halilajs snodige skogslandskap montert på veggen gjenskaper barndomsminner han har fra byen Ru i Kosovo, da Balkan var forent som Jugoslavia. Grenene forener migrerende fugler og arkeologiske krukkedeler fra gamle dager og spør hvor historiske funn egentlig hører hjemme; er det i landet det hentes frem eller er det i en kultur lenger unna? Halilajs gjenklang mellom dyr, arkeologi, barndom og nasjonstilhørighet gir oss et snodig, men tankevekkende, synsvinkel på hva det betyr å forflytte seg i både landskap og historie.

Det samme gjør Shilpa Guptas Untitled (2008), som introduserer personlige historier og beretninger om menneskers liv i en tavle av den typen som annonserer avganger på flyplasser. Det private og det offentlige snos sammen.

Språkløs historie

Ikke alt her er like vellykket. Ai Wei Weis film om flyktninger i middelhavet, for eksempel, er en smule ensporet i sitt fokus på det tragiske i flyktningenes situasjon. Å vise frem noen i en forferdelig situasjon får mer dybde og større menneskelig spenn om portrettet også har rom for håp og drømmer – ja, en fremtid. Det er, i det hele tatt, noe jeg savner i denne utstillingen. Selv om paletten er svært bred, og forsøkene på å forstå migrasjonen fra menneskets synsvinkel, er det fint lite som peker ut av krisen.

Til slutt må jeg nevne utstillingens mest hjerteskjærende, og kanskje også beste, verk: Erkan Ö̈zgens Wonderland. Her forsøker en døvstum gutt å forklare hva han har sett da han befant seg i den IS-styrte delen av Syria. Vi forstår at den lille gutten har sett de mest bestialske ting. Ö̈zgen måler dermed også opp et rom for alle de erfaringene flyktninger sitter på som de ikke får fortalt eller som vi ikke vil høre. Eller vil vi kanskje det, likevel?

Utstillingen Homeless Souls på Louisiana kan hjelpe oss med det, om vi vil. Og vil vi høre er det håp.

---

Homeless Souls

• Kunstutstilling på Louisiana, Danmark
• Med: Tiffany Chung, Kader Attia, Erkan Ö̈zgen m.fl.
• 27. juni–29. september 2019

---