Musikk

Det enkle nærværet

Noen toner lurer jeg mer på enn andre – de som roer, selv om de er uroer? John Tavener tar det rotete sjelslivet mitt og gir det som en gave tilbake til Skaperen.

Bilde 1 av 2

Men trenger jeg skjønne det? Nei. Tavener har «fulgt» meg, jeg husker åpenbaringen, fornemmelsen av en vesteuropeisk klang som satte røttene i russisk ortodoks og bysantinsk kirketonespråk og sufikultur, samtidig. Det traff med en overveldende, sitrende kraft. Rett i den «troen» som var i ferd med å flyte vekk, fordi det ikke var motstand i den. Tavener ga meg toner som ikke forvekslet det enkle med det overfladiske, det enkleste hadde en enorm ballast. Det første møtet – slik har det vært for mange – var bønnen av en cellokonsert, The Protecting Veil (Det beskyttende sløret). Som en bevandret musikervenn av meg sa: «Sir Johns musikk kaster lys inn i det vestlige tomrommet, hvor vi forguder tanken. Den viser meg en veg til Gud». Kanskje så enkelt, så komplisert? En som viser meg tilbake til der musikken startet, som tilbedelse.

Lennon på banen

Sir John Tavener (1944–2013) abonnerte ikke på noen «skole›, ikke noe tømret akademisk system. I randsonen av en tungt lastet bakgrunn fra Royal Academy, skrev han en bibelsk kantate, The Whale, om Jonas i hvalfiskens buk – Ringo Starr fikk etter hvert en rolle i den, med vrøvlende lyder. Og samtidig også et keltisk rekviem, der barn synger lekeviser, det ble mot alle mulige prognoser en av The Proms store suksesser. John Lennon var raskt på og fikk en ung Tavener til å skrive kontrakt på opptak av begge – på Beatles-selskapet Apple. Underlig framsynt. Ikke slik vi hører Tavener nå, men kimene ligger der. Gradvis ble Taveners melodilinjer og akkorder et stillferdig og sympatisk opprør mot vestens og vår egen overintellektualisering av kunsten. Som han sa i et intervju: «Jeg har brukt et helt liv for å nå inn til det enkle i Guds nærvær. Og dermed musikken».

LES OGSÅ: I konsentrasjonsleiren Stalag VIII-A ble noen av Messiaens vakreste, mest håpefulle og kristent visjonære toner til.

Kors på veggen

Jeg møtte John Tavener, jeg ble sendt dit av et plateselskap – det var den gangen jeg lagde meg bilder av «idolene». Jeg toget og busset en lang dag, det virket i hvert fall slik, gjennom grønne enger og skoger som i eventyret, på veg fra London til et hus mellom jorder og trær i Sussex. Jeg forventet at han bodde i et kloster på en høyde, stillhet, stillhet, stillhet. Jeg ble satt av, vist veg av en bussjåfør, gikk gjennom en allé, husker jeg, skjønt hva husker jeg, hjertet banket som et paukeskinn. Jeg kom meg til døra og ringte på, der sto han altså, John Tavener, 198 centimeter fra strømpelesten og opp (har jeg lest meg til) og så meg rett i øynene. Det var en tøff start. Han var alvorlig, men vennlig. Eremitten. Den måtte jeg fort tørke av meg. Han gikk foran meg inn, gjennom kjøkkenet hvor unger hadde forlatt slagmarken sin av leker på golvet – jeg innrømmer det nå, jeg tråkket sund ei dokke. Så satt vi der i stua, i en loslitt stol og en sofa – på veggen et stort ortodokst kors, noen ikoner, det er alt jeg husker. Ingen eremitt, ikke et lyssky bedemenneske, ikke noe, egentlig, av alt jeg hadde tenkt. Han hadde et lidenskapelig forhold til Bentley og Rolls-Royce, fikk jeg vite undervegs. Gud skje lov, mener jeg at jeg tenkte – man kan ikke være helt i himmelen, når man først er på jorden. Det er kanskje det som gjør tonene hans så uimotståelige, tenker jeg nå. Da jeg fant igjen notatene mine, her en dag, skjønte jeg ikke et ord. Intervjuet – to timer – må jeg ha skrevet av fra hukommelsen.

Et råttent eple

En ting husker jeg helt direkte, jeg hadde forberedt meg: «Du snakker om metafysikk, om ikoner, for deg er altså musikk primært et religiøst medium?» Han svarte: «Det vil jeg si.» Jeg: «Så den vestlige musikktanken betyr ingenting?» Han: «Da musikken forlot kirken og tok bolig ved hoffene, var det begynnelsen på slutten. Etter det gikk det nedoverbakke. Nå ligger den moderne, vestlige musikken igjen som et råttent eple ved foten av treet. Bortsett fra enkelte ting, Beethovens strykekvartetter, Mozarts Tryllefløyten, Stravinskijs Canticum Sacrum, noen til. For meg er det å skrive musikk en form for bønn. Det å komponere gjør at jeg kjenner meg nær noe som ligger langt utenfor meg selv ... Gud ... jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det.»

LES INTERVJU MED JON FOSSE: – Et godt intervju for meg, er en slags samtale, ja, en samtale, rett og slett. Nå sitter du og jeg og preiker, det er sånn det skal være.

Enorm popularitet

Jeg lurte også på hva den enorme populariteten kom av, dumt spørsmål, men han tok det pent og viste meg – før jeg gikk – ei svær kasse hvor han hadde samlet brevene fra alle som hadde hørt The Protecting Veil. Og så sa han: «Jeg skjønner godt at unge mennesker bryr seg mindre og mindre om kristen tro. Kirken har vært altfor opptatt av moderniteten og det 'moderne', og å nærme seg den. Den er jo her, det er noe annet vi lengter etter.» Det var lange brev fra 20-åringer og fra de som blomstret langt høyere på aldersstigen. Interessant, denne konserten som henter bakgrunnen sin fra ukjent materiale og tankegods, festen for Guds mors beskyttende slør. Historien er like vakker som den er tøff – vi er på 900-tallet, Hellas var presset av sarasenerne, da åpenbarte Guds mor Maria seg – forteller historien – for «den hellige tosken» Andreas og disippelen hans, Epiphanios, under nattvigilien i kirken i Vlacherni i Konstantinopel. Hun – i luften, omgitt av en hær av hellige – ba og spredde sløret sitt rundt de kristne. Det ble seier, grekerne vant.

Denne sommeren har vært Taveners og min, han er død, men jeg lever – skjønt av og til tenkte jeg det var omvendt, det tonelyset han sendte ut i rommet representerte et liv som ofte går meg hus forbi, Guds jordiske lys, som jeg vet gjør meg levende. Om jeg vil. Jeg har lyttet til The Protecting Veil i en sviende vakker nyinnspilling fra Riga, og Winchester-katedralens kor – Taveners kor, på mange måter, siden de har urframført mange av verkene hans – som synger tempellys inn i flere av mange av hans mest berømte sanger: 'God is With Us', 'They are all gone into the world of light', 'The Lamb' og naturligvis 'Song for Athene', som ble folkeeie etter at den ble sunget i prinsesse Dianas begravelse i Westminster Abbey. The Protecting Veil har, på sin side, for lengst blitt anerkjent som en av de «store» cellokonsertene i forrige århundre, blant Dutilleux, Lutoslawski, Gubaidulina, Sjostakovitsj, Prokofjev. Det kan være godt med noen fakta.

LES OGSÅ: John Tavener var ortodoks, og svært mye – i perioder alt – han skrev var knyttet til den ortodokse tros- og hellighetsforståelsen.

Henter tillit

John Tavener brukte gjerne ikon om musikken sin, noe som peker på opprinnelsen og kraften, det som evig er. Det er det som gjør at mange hører denne musikken for tiden, tar den inn, kjenner at noe skjer, noe som ikke selges på krambua. Skulle noen misforstå å tro at dette er svevende saker uten form, skal det sies at den strukturelle formen er perfekt og beskytter for at tonene skal «ta av», de er formet og har form. Slik spilles konserten av cellisten Matthew Barley og Sinfonietta Riga, slik synges det fra Winchester. Matthew Barley har noe å måle seg mot, Stephen Isserlis' himmelstormende virvlende drag i premiereinnspillingen (EMI/Virgin) fra 1992. Men den styrer Barley unna, for ham er konserten ånd som blir materie, en tolkning ru, menneskelig og kontemplerende i klangen. Han er innadvendt, henter «tilliten» i musikken og svarer på Taveners forventning om undring. For meg et sant uttrykk.

Fra jordisk side

Det er enkelt å «tre inn» i himmelen og lytte til John Taveners musikk fra en slik posisjon, men best gjør vi det fra vår plass på jorden. At vi ser på det, hører på det, som åpning mot det hellige. «Jeg har brukt et helt liv for å nå inn til det enkle, Guds nærvær», sa han jo.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk