Men trenger jeg skjønne det? Nei. Tavener har «fulgt» meg, jeg husker åpenbaringen, fornemmelsen av en vesteuropeisk klang som satte røttene i russisk ortodoks og bysantinsk kirketonespråk og sufikultur, samtidig. Det traff med en overveldende, sitrende kraft. Rett i den «troen» som var i ferd med å flyte vekk, fordi det ikke var motstand i den. Tavener ga meg toner som ikke forvekslet det enkle med det overfladiske, det enkleste hadde en enorm ballast. Det første møtet – slik har det vært for mange – var bønnen av en cellokonsert, The Protecting Veil (Det beskyttende sløret). Som en bevandret musikervenn av meg sa: «Sir Johns musikk kaster lys inn i det vestlige tomrommet, hvor vi forguder tanken. Den viser meg en veg til Gud». Kanskje så enkelt, så komplisert? En som viser meg tilbake til der musikken startet, som tilbedelse.