Grusomhetens Teater spiller i tråd med den polske teaterlegenden Jerzy Grotowskis teori om «det fattige teater». For å overleve som kunstform må teateret rendyrke sin egenart med skuespilleren i sentrum, fjernt fra sine «rike» konkurrenter som film og TV. Med Lament II befinner vi oss også milevis unna institusjonsteatrets staffasje: En naken scene, tre sortkledde kvinner i fotside kjoler, langt hår hengende ned foran øynene. Vi ser aldri ansiktene deres i løpet av den timelange forestillingen. Til det er kroppsspråket for tynget til jorden, vendt bort fra det utstrakte og grasiøse, men i stedet forkrøplet og forvridd. Lenge ligger de som små, mørke bylter på bakken, der spastiske bevegelser og lyder i retning av forsiktige knirk, ynk, hulk eller stønn fyller forestillingen. Regissør Lars Øyno innehar en av norsk teaters mest særegne signaturer. Det er snart 30 år siden han grunnla Grusomhetens Teater med opphavsmannen Antonin Artauds originale tanker i bagasjen: Teatret skulle gi uttrykk for den enorme angsten som dypest sett utgjorde vårt livsgrunnlag. Det eksistensielle skriket som ligger skjult i oss alle, og som sivilisasjonens strenge begrensninger nekter oss å utløse.
Repeterende
I tråd med dette inngår Øyno en kontrakt med publikum hinsides det psykologisk-realistiske. Som ved tidligere forestillinger forkaster også Lament II teksten som meningsbærer. I den grad ordet kommer til uttrykk, er det som en del av bevegelsene, klagende og jamrende. «Lament» betyr da også gråt eller sorg. «En eksistensiell gråt, jordens gråt – kjernen i menneskets eksistens, men som holdes tilbake av kulturen», ifølge programmet, for den som skulle være i tvil. Noe av problemet med forestillingen er nettopp at man blir i tvil om hva den ønsker å formidle eller vekke til live. Med liten variasjon i de repeterende bevegelsene oppleves uttrykket til tider mer monotont enn meningsbærende. Slik står man også som publikummer mer i fare for å falle av lasset enn å forløses.
