Grusomhetens Teater spiller i tråd med den polske teaterlegenden Jerzy Grotowskis teori om «det fattige teater». For å overleve som kunstform må teateret rendyrke sin egenart med skuespilleren i sentrum, fjernt fra sine «rike» konkurrenter som film og TV. Med Lament II befinner vi oss også milevis unna institusjonsteatrets staffasje: En naken scene, tre sortkledde kvinner i fotside kjoler, langt hår hengende ned foran øynene. Vi ser aldri ansiktene deres i løpet av den timelange forestillingen. Til det er kroppsspråket for tynget til jorden, vendt bort fra det utstrakte og grasiøse, men i stedet forkrøplet og forvridd. Lenge ligger de som små, mørke bylter på bakken, der spastiske bevegelser og lyder i retning av forsiktige knirk, ynk, hulk eller stønn fyller forestillingen. Regissør Lars Øyno innehar en av norsk teaters mest særegne signaturer. Det er snart 30 år siden han grunnla Grusomhetens Teater med opphavsmannen Antonin Artauds originale tanker i bagasjen: Teatret skulle gi uttrykk for den enorme angsten som dypest sett utgjorde vårt livsgrunnlag. Det eksistensielle skriket som ligger skjult i oss alle, og som sivilisasjonens strenge begrensninger nekter oss å utløse.
