Det eksistensielle skriket

Grusomhetens Teater spiller i tråd med den polske ­teaterlegenden Jerzy Grotowskis teori om «det fattige teater». For å ­overleve som kunstform må teateret rendyrke sin egenart med skuespilleren i sentrum, fjernt fra sine «rike» konkurrenter som film og TV. Med Lament II ­befinner vi oss også milevis unna institusjons­teatrets staffasje: En naken ­scene, tre sortkledde ­kvinner i ­fotside kjoler, langt hår ­hengende ned ­foran ­øynene. Vi ser aldri ­ansiktene ­deres i løpet av den time­lange forestillingen. Til det er kroppsspråket for ­tynget til ­jorden, vendt bort fra det ­utstrakte og ­grasiøse, men i ­stedet ­forkrøplet og forvridd. ­Lenge ­ligger de som små, mørke bylter på ­bakken, der spastiske ­bevegelser og ­lyder i ­retning av ­forsiktige knirk, ynk, hulk ­eller stønn fyller f­orestillingen. ­Regissør Lars Øyno innehar en av norsk ­teaters mest ­særegne ­signaturer. Det er snart 30 år ­siden han grunnla Grusom­hetens ­Teater med opphavsmannen ­Antonin ­Artauds ­originale tanker i ­bagasjen: ­Teatret skulle gi uttrykk for den enorme angsten som ­dypest sett utgjorde vårt livsgrunnlag. Det eksistensielle skriket som ligger skjult i oss alle, og som sivilisasjonens strenge ­begrensninger nekter oss å utløse.

Repeterende

I tråd med ­dette inngår Øyno en kontrakt med ­publikum hinsides det ­psykologisk-realistiske. Som ved tidligere forestillinger ­forkaster også Lament II teksten som ­meningsbærer. I den grad ordet kommer til uttrykk, er det som en del av bevegelsene, klagende og jamrende. «Lament» betyr da også gråt eller sorg. «En eksistensiell gråt, jordens gråt – kjernen i menneskets eksistens, men som holdes tilbake av kulturen», ifølge programmet, for den som ­skulle være i tvil. Noe av problemet med forestillingen er nettopp at man blir i tvil om hva den ønsker å formidle eller vekke til live. Med liten variasjon i de repeterende bevegelsene oppleves uttrykket til tider mer monotont enn meningsbærende. Slik står man også som publikummer mer i fare for å falle av lasset enn å forløses.

[ LES FLERE TEATERANMELDELSER HER ]

Lysdesign

Forestillingen får et løft etter hvert som Jan Skomaker­stuens minimalistiske lysdesign gradvis skulpturerer rommet. Med skyggespill formet som ­vinduer på scenerommets sorte vegger, er det som om det ­endelig slippes lys inn i mørket. Fra å være ­bundet til ­jorden, i en slags kroppslig kamp for å ­slippe fri, reiser de tre ­kvinnene seg mer opp mot lyset og ut i rommet. ­Bevegelsene blir mer synkrone og kollektive, som om de må stå sammen for å ­klare å bekjempe mørket og ta tak i ­livet, se lyset.

Tilstedeværelse

Lament II er en videreføring av en tre år ­gammel oppsetning som opprinnelig var tenkt som en prolog til en større forestilling om Jesu liv og lidelse. Vissheten om dette gir assosiasjonene retning. I en slik kontekst kobles tankene til menneskets synder, smerte eller gråt ved korset. Det nye testamentets Maria får sin triple gjenklang i kvinneskikkelsene.

Lars Øyno gir likevel så få ­føringer at man i ­utgangspunktet kan fylle forestillingen med et vell av meninger. Med unntak av lysdesignet, har de tre kvinnene ­ingen scenografi å støtte seg til. I den grad vi lar oss berøre, er det av Hanne Dieserud, Sara ­Fellmann og Mika Hibikis ­sceniske nærvær. Med ­imponerende ­kroppslig ­kontroll utstråler de en sterk ­tilstedeværelse hele ­forestillingen igjennom.