Hva skjer når man ikke får til noe man virkelig, virkelig vil? Det er et spørsmål alle før eller siden stilles overfor. I Brit Bildøens nye roman, Tre vegar til havet, møter vi tre forskjellige kvinner som velger svært forskjellige utveier fra et liv som har fått knuter på seg. Eller er det den samme kvinnen på forskjellige stadier i livet vi møter?
En del tyder på det siste, men det er også detaljer som peker i motsatt retning.
Tre kvinneskjebner
Den mest slående historien kretser omkring et par som ønsker å adoptere et barn fra Kina, men som får avslag igjen og igjen. De får beskjed om at de er for gamle, men gir seg ikke, de går til og med rettens vei. Fortellingen tar for seg hvor maktesløse vi kan føle oss overfor byråkrati og hvor lite empatiske offentlige beslutningsorganer kan være.
Den andre historien fanger opp i seg desperasjonen fra den første, for her blir en kvinne regelrett «stalker». Hun spaserer rundt i en fremmed families hus, hvor særlig mannen er gjenstand for negative følelser. «Staten» kaller hun ham – og det er lett å tenke at det er sosialrådgiveren som avslo det førstnevnte parets ønske om barn, som får unngjelde. Hun stusser familiekattens pels, kutter et teppe i to og ødelegger «Statens» passbilde.
Frustrasjonen som samlet seg opp i det første parets møte med det offentlige, folder seg altså ut i aggressiv form i denne fortellingen.
Nå og da
I den siste beretningen er tempoet mer stillferdig: Her møter vi en kvinne som jobber på en fuglestasjon ute i havgapet. Hun har også en turbulent historie bak seg, aner vi, men det blir aldri tydelig hva detaljene av denne fortiden er. Kanskje vi kunne forstå alle de tre utgavene av kvinneskjebner for «tre vegar til havet», som tittelen foreslår? I så fall er havet det stedet hvor ting oppløser seg, enten det er i negativ eller positiv form.
Det er uansett mange elementer som binder de tre fortellingslagene sammen, ikke minst å hjemsøkes av fortiden, som får sitt mest pregnante uttrykk gjennom en bunke brev kvinnen ved havet har sendt sin venn Olov (som kanskje er, eller har vært, noe mer) i begynnelsen av romanen.
Kva kan eg ha skrive til han på den tida? Veker og månader som er som eit svart hol i minnet. Ei tid da eg var ei anna, ei slettare utgåve av meg sjølv.» Brevet, som «bråker» og «knitrer» blir en metafor som binder sammen de forskjellige delene av fortellingen. «Det som hende, ligg klemt saman, minnelag på minnelag, år som følgde år har pressa all luft ut av det som var, og klemt det flatt. Det tar ingen plass. For min del kan det godt ligge i fred. Eg har aldri forstått denne trongen til å opne opp, rote og grave i alt som har skjedd.
Oversettelse og hjemkomst
Bildøen er en fremragende stilist. Boka er fremført i en avmålt og tilbakeholden form, som likevel konsentreres i slående bilder. Et av dem er oversettelse. Kvinnen ved havet holder nemlig på med en gjendiktning av tekster av den canadisk-haitiske poeten Dany Laferrières bok L'énigme du retour (2009) – som jo faktisk er en reell diktsamling. «Eg vedgår at det er lettare å lære enn å lære på nytt. Men det aller tyngste, det er å avlære», skriver Laferrière. På mange måter er det også dette som er romanens moral; at det er ved å gi slipp på fortiden du kan lære deg å leve på ny.
Kvinnen ved havet har forsont seg med det som har skjedd og funnet en ro der ute sammen med fuglene. Som vi ser mot slutten av romanen, er det også i forsoningen, det å gi slipp, en fremtid med nye muligheter melder seg. At det aldri vil være noe fullstendig oppklart forhold mellom livene vi har levd og det vi lever nå, artikuleres likevel tydelig gjennom den bevisst uavklarte relasjonen mellom de tre kvinnene i denne romanen (som altså kan være den samme).
Vellykket spenningsforhold
Bildøen gjør klokt i å ikke bygge en for sterk bro mellom de forskjellige forløpene. Med åpenheten som oppstår, kan de ulike dramaene få utspille seg som variasjoner eller stadier av hvordan et liv utvikler seg annerledes enn vi har tenkt. Denne ambivalensen styrker spenningsforholdet mellom de tre fortellingene som boka veksler mellom. Samtidig opprettholder den en passasje mot mer konfliktfylte og akutte episoder i livet som, selv om man har forsont seg med dem, likevel kan dukke opp – eksempelvis i form av en bunke brev i postkassa.
Romanen kretser med andre ord rundt følgende spørsmål, uten å selv gi noen konkluderende svar: Når skal vi slutte å rote frem tidligere versjoner av oss selv, minner av ting som går som vi ikke hadde tenkt, ikke ville?