Den ydmykede kvinnen bak

For 90 år siden utga britiske Virginia Woolf Orlando. I denne forunderlige romanen lever hovedpersonen i 400 år. Orlando er først en adelsmann som vil bli poet. Men fordi han har nok av penger, lever han greit med å skrive dårlige dikt. Han er ikke avhengig av kjøpere.

Noen hundreår senere er Orlando blitt kvinne. Men når hun vil bli forfatter, ser hun at rammevilkårene for en kvinnelig kunstner er helt andre enn for menn. Slik speiles Woolfs egen kamp. Dette strevet er et lysende bakteppe for The Wife, bygd over en roman av amerikanske Meg Wolitzer.

Kvinne på 1950-tallet

Handlingen pendler mellom seint 1950-tall og 1993 da Nobelprisen i litteratur går til Joseph «Joe» Castleman. Snart forstår vi at hans kone, Joan, var en talentfull forfatter i studentårene. Hun etterlever hans devise: – En forfatter skriver. Ellers vil sjelen sulte.

Men 45 år senere framstår hun – spilt med glitrende mimikk av Glenn Close – som den støttende hustruen til en nobelprisvinner som blir hyllet for sin skrivestil og innsikt i menneskesinnet. Joe levendegjøres utmerket av Jonathan Pryce som en sykelig og selvopptatt figur.

Men hvorfor gikk det slik med Joan? Svarene triller inn som bittersøte sitroner. Som da hun har svenskekongen til bords under nobelprismiddagen og han spør hva hennes yrke er: – Jeg er en kongemaker, svarer hun. – Det er min kone også, svarer han.

Ikke helt utdatert

Fordi tidsplanene i The Wife ligger 60 og 25 år tilbake i tid, kan fortellingen virke utdatert. I tillegg er plottet noe konstruert.

Men utsagn fra en kvinnelig forfatter på 1950-tallet, har fortsatt et snev av gyldighet. Hun advarer Joan om at menn overser bøker av kvinner, og at leserne uteblir. Da Joan får en fot innenfor et forlag, må hun skjenke kaffe til redaktørene.

I dag utfolder mange kvinnelige forfattere seg utmerket takket være oppmerksomme utgivere. Men selv i 2018 arrangeres det bokbad med overskrifter som Kvinner man(n) bør lese.

Metoo-kontekst

The Wife får meg stadig til å le gjenkjennende. For det drypper jevnt med ironi fra Björn Runges regi.

Som svenske har han innsikt i den virak som nobelprisvinnere behandles med i Stockholm. Assosiasjonen går til Svenska Akademien som nå er lamslått av en Metoo-skandale. Bråket skyldes at et akademimedlem er gift med en mann som 18 kvinner har anklaget for seksuelle overgrep eller trakassering.

Så ille er det ikke med Castlemans. Men utroskapshistoriene pipler fram som en ingrediens i parets historie da nobelprisvinneren fotfølges av en ung kvinnelig fotograf. Det er ikke lite Joan har måttet holde ut med fra sin ektemann gjennom mange år. Når er begeret fullt?

Et annet valg

Det bør ikke røpes hvordan historien ender. I stedet er det verdt å minne om at Joan kunne valgt annerledes i yngre år.

For eksempel kunne hun gjort som den meksikanske forfatteren Rosario Castellanos i The Eternal Feminine (nylig vist på Film fra Sør i Oslo). Her skildres det stormfulle forholdet på 1950- til 1970-tallet mellom henne og en notorisk utro filosofektemann. Begge var skrivende mennesker og engasjerte intellektuelle, men det er stadig han som trekker det lengste strået, til tross for at hun er en større forfatter.

Men Rosario gjør mye raskere et opprør mot den ydmykende kone-rollen enn det Joan greier i sitt forhold til Joe.

Kristin Aalen

anmeldelse@vl.no