Den store skilsmissen

Å lese noveller er – kanskje selvsagt – annerledes enn å lese en roman. Ikke bare fordi historien oppleves annerledes mens du leser, men også fordi du husker fortellingene på ulike vis i ettertid. Jeg tar meg i alle fall ofte, når jeg har lest en god novelle, i å bære den med meg som en lukket virkelighet, litt som en drøm, et bilde, eller en sånn glasskule du kan snu på og se snøen dale; en avgrenset verden jeg har oversikt over på en annen måte enn en roman.

Nå er det ikke dette anmeldelsen av en novellesamling, men av Thomas Marco Blatts nye roman, Tiden er ilden vi brenner i. Den er kort, foregår på et begrenset utvalg steder innenfor et begrenset tidsrom og har relativt få romanpersoner. Kanskje er det derfor jeg sitter igjen med en novellefølelse? Jo, men jeg tror også det har med tematikken og handlingen i boka å gjøre.

Dynket i bensin

Camilla har vært ute for en alvorlig ulykke. Hun mistet barnet hun gikk gravid med, hunden døde og datteren hennes ble skadet. Døden har merket henne. Tiden oppleves ikke bare som tilmålt, men som en nedbrytningsprosess som bare har én ende. Tittelen er hentet fra et dikt av den amerikanske novelleforfatteren og poeten Delmore Schwartz.

Vi følger Camilla og Emma, mor og datter, på ferie i en gammel, portugisisk fiskerlandsby. De er åpenbart på «flukt». Martin, ekskjæreste og pappa, mener de begge to er traumatiserte av ulykken, og at datteren trenger hjelp. Camilla reagerer defensivt og slutter å ta telefonen når han ringer. Underveis i ferieoppholdet krever han å få den daglige omsorgen for Emma. Alt dette fortelles på en måte som gjør at jeg som leser synes han er i sin rett. Camilla drikker mye alkohol i varmen. Temperaturen i teksten stiger ettersom hun blir stadig mer paranoid. Verdenen hun beveger seg i, fremstår som dynket i bensin: Vi bare venter på at den skal flamme opp.

Jeg har én innvending mot Tiden er ilden vi brenner i, nemlig at jeg synes fortellerstemmen spriker. Noen steder – spesielt innledningsvis – er den rett og slett veldig «forfattet». Jeg får inntrykk av at de filosofiske betraktningene om døden kommer fra Blatt selv, og ikke er internalisert i fortellerstemmen som tilhører Camilla. Det virker utenpåklistret. Boka er mye sterkere der tenkningen foregår mellom linjene, i bilder, handling og dialoger.

Terapeutisk mareritt

«Jeg hadde jo lest at det å få barn egentlig var verdens lengste skilsmisse», sier Camilla et sted i romanen. Moren frykter at sterke krefter vil trekke Emma vekk fra henne.

Intensiteten og angsten i Blatts roman står for meg som en slags parabel over samtiden. Boka bearbeider en følelse jeg tror mange sitter med, av at verden er «lettantennelig», både klimamessig og politisk. Dette kommer riktig nok aldri eksplisitt til uttrykk. Allikevel synes jeg boka på sitt beste virker som et kollektivt mareritt. Jeg tror det er akkurat hva vi trenger. Situasjonen i verden i dag er litt som en stor, langvarig skilsmisse, den òg. Det er en prosess der ting oppløses og blir rystet i grunnvollene.

Kanskje har mennesker til alle tider følt det slik, og kanskje er det et av vilkårene for å leve i verden. Det finnes selvsagt mange andre måter å se det på. Tiden trenger ikke å være lineær med noe absolutt endepunkt, slik den virker i Blatts bok. Vi kan tro på forsoning. Vi kan tro på en oppstandelse. Jeg har heller ikke inntrykk av at Blatt ønsker å tegne opp en fatalistisk dystopi og si at «sånn er det», men at han gir et drømmeaktig uttrykk for en uro veldig mange bærer på. Å lese romanen er en dramatisk, men terapeutisk opplevelse av å være lukket inne i en glasskule der det virvler ild og ikke snø.