Anmeldelser

Den nye kapellanen

Hva om en falsk prest gir et traumatisert samfunn akkurat hva det trenger? Corpus Christi er en minimalistisk og mesterlig historie om hykleri, identitet og forsoning.

Anmeldt av Einar Aarvig.

Polen har en stolt filmhistorie, har noen av Europas beste filmskoler, og leverer stadig bemerkelsesverdige filmer til verdens største filmfestivaler.

I fjor ble Boże Ciało vist i programmer i Venezia og Toronto, under sin internasjonale tittel Corpus Christi. I Venezia fikk den to priser og i vinter var den oscarnominert for beste fremmedspråklige film. Som så mange andre titler under årets utdeling, ble den skjøvet i skyggen av det sørkoreanske storfenomenet Parasitt. Likevel regnes Corpus Christi som en av polsk films største suksesser.

Utgangspunktet er en hendelse fra virkeligheten; en kriminell som ga seg ut som prest i et lokalsamfunn. Affæren var ikke enkeltstående, flere polske menigheter har vært utsatt for bedragerprester de seneste årene. Men hva om bedrageriet gjør samfunnet og moralen bedre?

INTERVJU MED REGISSØREN: – Det skjer hvert år i Polen.

Samvittighet

Idet vi blir kjent med Daniel, hjelper han medfanger med å skjule et overfall, deretter assisterer han fengselspresten med gudstjeneste. Den unge lovbryteren fungerer som kirketjener, klokker og forsanger og fremstår som interessert i prestegjerningen, men kommer på det rene med at rullebladet umuliggjør den nødvendige, teologiske utdanningen.

Når sikkerheten hans trues av en skikkelse fra fortiden, forflyttes Daniel til arbeidstjeneste på sagbruk på en annen kant av landet. Før han melder seg, besøker han den lokale kirken, der en spontan løgn til sogneprestens datter får alle til å tro at han er nyutdannet prest på pilgrimsferd. Lyver han for å gjøre seg interessant? For å motbevise at han bare er nok en småkriminell som skal til sagbruket? Corpus Christi er sparsom med svarene. Når Daniel betros en stor sum i sitt møte med sognepresten, blir det klart at han er en mann med en viss samvittighet. Han stikker ikke av med pengene, men utnytter misforståelsen og begynner snart et virke som prestevikar.

Stedfortreder

Å være noens stedfortreder er filmens sentrale tematikk. Vil den kriminelle og impulsive og rusglade Daniel være bedre for menigheten enn den alkoholiserte og – skal det vise seg – korrupte hovedpresten?

«Hvordan kan jeg opptre på dine vegne, når jeg selv er uren?», spør Daniel Gud under sin første preken.

Han jukser under skriftemålene med en medbragt smarttelefon og en artikkel om hvordan syndeforlatelsen går for seg. Han råder en frustrert mor til å ta en sykkeltur med den umulige sønnen. Han forstår folk, og innser at han har et kall til å hjelpe dem.

Alternativ

De trenger det. En ulykksalig og meningsløs bilkræsj har skapt både sorg og splid i småbyen. Kan den nye «presten» få menigheten til å forsone seg med tragedien og leve videre?

Daniel setter ord på meningsløsheten og ber til Gud om at Han skal gjøre sin gjerninger lettere å forstå. Han setter i gang alternative sorgbehandlinger, høylytte metoder han har plukket opp i fengselet. Gudstjenestene hans er showpregede, men han viser seg fra en mer stillfaren side når han gir døende den siste olje på hjemmebesøk.

Det gjør inntrykk på både hovedperson og publikum når vi sammen forstår hvordan livsstilen til ofrene i ulykken speiler hans egen.

Den falske presten blir umiddelbar populær og mottar betydelige gaver fra menneskene i menigheten. Mens bygdas småkonge er sagbrukseieren og ordføreren som vil legge lokk over ulykken. Men impulsive og voldelige løgneren besitter betydelig integritet, selv om han på ingen måte ter seg som en kapellan, han innleder blant annet et forhold til prestedatteren.

Rett og makt

Daniel fremstår ikke som religiøs, mer som åndelig nysgjerrig og med en rettskaffenhet som lurer under en impulsiv væremåte. Han er mer interessert i en enkel, allmenn moral enn av teologiske spissfindigheter og er slik et utmerket utgangspunkt i en film om moralske dilemmaer. En ellers ordknapp og tilbakeholden historie rommer diskusjoner om bønnens funksjon og om forskjellen mellom å ha rett og ha makt. Ja, vektlegger vi mennesker mer hvem som snakker enn hva som sies?

I dypgrønne og grå farger broderes en minimalistisk moralfortelling som rendyrker tematikken uten å gi klare svar. Handlingen har berøringspunkter med Ibsen-stykket En folkefiende, men med en mer mystisk og karismatisk hovedperson. At vi må gjette oss til motivene hans, er en av filmens styrker.

Sjelfull

På mange måter er Corpus Christi en studie av ansiktet til hovedrolleinnehaver Bartosz Bielenia: De både isnende og glødende øynene, tårene som triller nedover modell-kinnbena. Det uttrykker en på papiret umulig kombinasjon av ungdomskriminell og faderlig moral-skikkelse. Det er umulig å tenke seg filmen med annen skuespiller, og Bielenias innsats må være blant tidenes Hollywood-søknader: Han er uttrykks- og hemmelighetsfull på samme tid. I programomtalen beskrives skuespillet hans som «sjelfullt», noe som nærmest er en underdrivelse.

Forsoning?

En moraldrevet handling om falskspill drives nødvendigvis fremover av at løgnen må utfordres, at fortiden før eller senere vil innhente hovedpersonen. I Corpus Christi er den velbrukte thriller-fortellerteknikken lykkeligvis ikke ensbetydende med forutsigbarhet og konvensjoner, veien til erkjennelse er hele tiden tankevekkende og fengslende.

Slik blir denne historien om identitet, frelse, fortapelse og forsoning sterk og minneverdig, den holder et konstant grep om seeren, og overlater det meste til dennes egne moralske vurderinger.

LES OGSÅ:

Intervju med filmens regissør Jan Komasa

Skriver fram en verden som føyer seg etter fantasien

Mrs. America - Kvinnekamp mot like rettigheter

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser