Musikk

Den ­lengtende ­agnostiker

Ralph Vaughan-Williams’ musikk er av det omfavnende slaget, den vil oss så inderlig vel. Jeg sier ja, takk.

Det er egenlig ikke så vanskelig å «forestille» seg musikken hans, finne landskaper som passer – brede, frodige, britiske bakker og moer. Men det vi forestiller oss blir feil. Han var ingen staffelimaler, da han ble spurt – én gang – om hva en av hans svære, bølgende symfonier betydde, svarte han: f-moll. Tydelig nok. Og likevel må vi få oppleve som vi vil, finne en nøkkel selv.

Min nøkkel – ikke minst etter å ha hørt en ny, årvåken innspilling av hans Messe og annen kirkemusikk – er at dette er noe, og dette noe er ikke lite i volum, strekker seg ut mot det som vi med et rart ord kaller virkeligheten, det ultimate, det blir en slags skjønnhetens medium.

Hvor kommer det fra?

Noen, har jeg hørt, sammenligner Vaughan-Williams' (heretter VW) musikk med en engelsk plumkake, stor, fet, uregjerlig. Det er tøys, da lytter man ikke, man vil bare ikke bli fratatt sine fordommer. Hvor denne nesten manende vakre musikken kommer fra, er ikke godt å vite. Den er som flo og fjære, duver og eksploderer, går ned i pianissinissinissimo og strekker seg mot høydene, gjerne til lånte tekster av sangeren David, som her – Lord, thou hast been our Refuge (Herre! Du har vært en bolig for oss fra slekt til slekt). Den som ikke får helt tak på hva det betyr, ville finne en ikke bare bevegende, men adekvat «forklaring» i denne nyinnspillingen fra St. John's College, Cambridge.

Sjelelig kvestet

VW var sjelelig kvestet av krigen, han var en av dem som ble beordret til å plukke opp kroppsdeler fra slagmarken da røyken hadde lagt seg. Dette kjennes i flere av symfoniene – én måte for ham å arbeide seg ut av de indre «synene» på. Sånn sett blir de aldri uaktuelle. Yearning er et godt engelsk ord, det låter lengtende, mer enn hva «lengsel» gjør hos oss. De som lytter til VW vet at han er en kronisk «lengter», en som vil salve sår, lindre tungsinnet. Mange har fått mye her.

Tross alt vil

Et evig (ikke hellig) dilemma blant musikkforskere er og har vært spørsmålet om hvorfor VW skrev så mye kirkemusikk, han var jo agnostiker. Men hva er det? Et ord. Han var riktignok ikke kirkegjenger, men en som så evigheten midt i tiden. Han hadde opplevd «for mye», han visste hva sårbarhet og menneskelig ufullkommenhet er for noe. Slik aksepterte han alles tro, men holdt fast ved kirkerommet som det stedet han og hans nasjons historie kunne snakke sammen og synge sammen om det viktige, det som strekker seg – og tross alt vil! Mottoet var: Ingen bomber kan frata oss vår menneskelige stemme.

Daglige brød

Det er noe veldig godartet ved VWs musikk, noe staslig som spenner fra med stor kraft. Musikken er full av folketoner og engelske 1500-tallskomponister, Thomas Tallis og William Byrd. Denne gangen er det St. John's Cambridge som fører an, i noen sansende alvorlige og lyse fortolkninger av et mesterskap – det er de blant noen få som kan gjøre det på dette nivået. Så hører også VW til deres daglige brød.

Lunt øyeblikk

VWs komponistkollega Peter Warlock sa i et lunt øyeblikk at når han hørte VWs musikk, så kom bildet av en ku opp, som står og skuer over et gjerde. Lengselen. Alle som næres av Ralph Vaughan-Williams gammelnye klangverden, vet at det er positivt ment.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk