Anmeldelser

Den frafalnes fortelling

Eskil Skjeldal har skrevet en sterk bok om da troen smuldret opp. Og om lettelsen etterpå.

Han hadde bodd i kloster på Majorstua, vært luthersk prest i Lofoten, og hadde for lengst etablert seg som skribent og teolog på høyt nivå. Han var på oppløpssiden med doktoravhandlingen i kristen etikk, da han for alvor begynte å merke det: Gud var ikke der lenger. Troen han levde og tenkte gjennom, var sunket til en vane, som bare ga ubehag og forvirring når han nærmet seg den.

Dette var i 2013, og Eskil Skjeldal begynte å skrive om denne tvilen, i sine jevnlige bidrag for ukeavisa Dag og Tid. Det er av disse små tekstene Eg slepper deg utan at du velsignar meg er blitt til. Og det merker man – på godt og på vondt. Med sin journalistiske form unngår han innfløkte formuleringer, selv om tematikken er tung. Utsnitt fra liv og tenkning konsentreres lett i passe korte, fordøyelige kapitler. Samtidig blir det en god del poenger som gjentas. Han tenker høyt og skriver drivende fint. Noen kapitler setter punktum med bevende tyngde, andre litt mye i det blå.

LES MER: Ble satt fri da troen forsvant

Brist

Boka har en oppgitt grunntone, og historien er på sett og vis tragisk. En mann midt i livet mister fundamentet han har bygd sin karriere og sitt livssyn på. Barndomshjemmet var aldri religiøst, musikken og andakten i guttekoret lokket ham ordløst til den kristne troen. Senere ledet appetitten på bøker og tanker ham til studier ved Menighetsfakultetet. Skjeldal skildrer både veien inn og veien ut som en identifikasjonsprosess. Og som en lettelse det å endelig komme seg ut av den den «kristne kverna» han – og ingen andre – hadde bygd rundt seg siden ung alder.

Med sine sprang i tid og tanke sirkler boka inn de to hendelsene som virkelig var utløsende for Skjeldals troskrise. Skilsmissen fra kona han har fire barn med, og det brå dødsfallet til hans nærmeste venn, ikke ukjente pater Arnfinn Haram, i 2012. Skjeldal hadde levd i mange år med Gud svevende trygt over seg, og i tragediens stund begynner han å forvente at Gud skal virke direkte i livet hans. Han har latt troen flyte på fremgang og teologisk glupskhet – og på håpet om et utvilsomt tegn en stille bønnestund. Men når motgangen virkelig slår til i livet, greier han ikke å gi den mening. Han blir sint på Gud som ikke gir seg til kjenne. Han tviler, men samtidig tviler han også på tvilen. Skjeldal har tenkt seg fast i troen, som svarer ved å suge seg fast som et virus.

Og hvordan skal man håndtere troen når dens objekt plutselig ikke er der? Svaret, enten han går til venner, til munken Johannes av Korset eller til Job i Bibelen – eller til den jødiske post-Holocaust-teologien – blir at man bare må vite med seg selv at Gud er der. Selv om man tviler, selv om Gud ikke viser seg slik man har bedt om.

LES OGSÅ: Mange kjenner Fosse-kraften

Fellesskap

Skjeldal har uansett aldri hatt en ordentlig religiøs opplevelse, dette nevner han gang på gang. Troen hans han snarere artet seg som et kontinuerlig blikk: «Å tru på Gud er å kjenne seg sett, på ein god måte.» Slik må vi forstå hvordan han opplevde kormusikken i oppveksten. Møtet med den religiøse­ malerkunsten, som også var avgjørende for valget av karriere, var på sin side mer et alibi for tanken på en Gud. Og konverteringen til katolisismen var igjen motivert av det intellektuelle og det kontemplative. Hva han følte rundt messer, sakramenter og lys, hører vi lite til. Fellesskapet med dominikanerbrødrene i Oslo ble selvfølgelig viktig, men livet i bønn beskrives like mye som en søken bort fra verden, bort fra det fellesskapet han ­innerst inne lengtet inn i.

I dag er han skamfull over sin fortid. Over at han i så mange år baserte seg på det han i dag anser som et dypt fornuftsstridig standpunkt, og som i tillegg passiviserte ham. Han vender flere ganger tilbake til sin depressive natur, som gav ham mange knekker opp gjennom tjueårene. Slik han ser det nå var det depresjon som både fikk ham til å tro, og som nå fikk ham til å tvile på blodig alvor.

Angår ham ikke

Veien ut blir å innse at troen har vært et innbilt blikk, en rus, en eksistensiell­ felle. Skjeldal søker igjen til bøkene, denne gangen på den «andre siden», og får åpenbaringer hos Freud og den pragmatiske psykologen William James.

I sistnevntes begrep om den «syke troende» kjenner Skjeldal seg sterkt igjen. Men til slutt klapper han også disse bøkene sammen. Gud angår ham bare ikke lenger.

Man trenger absolutt ikke kjenne noe trosliv innenfra for å finne interesse i Skjeldals bok. Den inneholder solide portretter av depresjon og vaklende overbevisninger. De ulike minnesfortellingene, som den om reisen til Polen med guttekoret, er levende og interessante i seg selv. Dessverre blir de siste kapitlene, der troskrisen skal oppsummeres og knytes igjen, hakket for andpustne og vanskelige å ta til seg. Jeg savner også en refleksjon rundt hva dette nye livet «utenfor den kristne tradisjonen» egentlig innebærer for ham. «Fridomen i sanninga om kva eg kan og må halde meg til, gjev ei stor ro.» Hva betyr dette, i praksis? Hva er det nå som holder ham i vater?

Villskapen

Et sted karakteriserer Skjeldal gudstroen som en formgiving av det ville i ham selv. Åpenbart har skrivingen av denne boka demmet opp for mye av den frislupne villskapen. Jeg kunne absolutt tenkt meg å lese en mer omfattende og lineær selvbiografi over Skjeldal, når noen flere år har gått, for jo mer jeg tenker på den, jo villere virker denne reisen hans.

Sindre Andersen

ameldelse@vl.no

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser