Den desperate lengselen etter å bli elsket

Det er aldri lystelig å oppleve Kanes skuespill – et par av dem er ekstremt voldelige – men av og til må vi våge oss inn i depresjonens irrganger for å unngå falske idyller om at livet er enkelt.

Det siste av seks stykker hun rakk å skrive før sin selvvalgte død i 1999, er ikke noe vanlig skuespill. Rolleliste og sceneanvisninger mangler; handling, dialog og scener er det sparsomt med. Det gir regissøren stor frihet i å levendegjøre teksten.

Denne muligheten bruker instruktør Eline Arbo godt. Hun splitter Kanes jeg-stemme opp i tre versjoner: En 28 år gammel kvinne som er deprimert og suicidal; en tenåringsutgave av den hun en gang var; samt en mann i drag queen-kostyme som gestalter hvem hun kunne bli om 12–15 år.

Grepet fungerer meget bra. Det oppstår en kraftfull dynamikk mellom skuespillerne Ragnhild Tysse (hovedpersonen), Ingrid Unnur Giæver (tenåringen) og Svein Solenes (mannen i kvinneklær) der de beveger seg mellom lag av plastforheng. Disse stykker scenerommet opp i tre deler og henger tidvis som slør mellom skikkelsene.

LES OGSÅ: Hadde ikke Kapteinen vært basert på en sann historie, hadde filmen knapt vært mulig å tro på, skriver vår anmelder.

Lengsel etter kjærlighet

Tittelen 04:48 Psykose peker mot de nattlige timene da mennesker kan våkne og føle seg mest formørket. En forskningsstudie av vel 35.000 selvmord viser at risikoen for å ta sitt liv er større om natten da katastrofetenkningen øker og impulskontrollen minsker.

Kanes dypt alvorlige tekst er et puslespill av tanker og følelser hos en person som har begynt med selvskading. Publikum må selv sette bitene sammen til en helhet, men vi forstår at psykiatrisk behandling og medisinering ikke har hjulpet.

Forestillingen starter tøft med at skuespillerne framfører låten Seventeen av Janis Ian. Det er en sår tekst om en 17-åring som innser at kjærlighet bare lykkes for de vakreste på skolen, de som mestrer det sosiale spillet: «and those of us with ravaged faces / Lacking in the social graces / Desperately remained at home / Inventing lovers on the phone.»

Å være den stygge andungen og dikte opp elskere i telefonen peker mot savnet etter kjærlighet som preger stykkets 28-årige jeg. Svartsminket under øynene og kledd i et slangeskinnsmønstret kostyme slynger hun ut setninger som oser av et negativt selvbilde.

Men alvoret avbrytes stadig av de speilende skikkelsene. De leverer galgenhumoristiske replikker som får oss til å humre forsiktig. Tenåringen, kledd i hvite joggesko og lysegrønn flossy jakke over en bar mage, spotter hovedpersonen i en sutreparodi. Hun og den vakkert sminkede 40-åringen gjentar i et rytmisk kor:

– Du har venner, de er så støttende, hva tilbyr du?

LES OGSÅ: Med Rettsstridig forføyning har noe vesentlig har gått tapt i overgangen fra roman til scene.

Medisinering

Jeg-personen har hatt mange leger. Men hun klarer ikke å tro den ene legen som sa at det var kjekt å se henne. Helsevesenet tilbyr piller og atter piller, noe som parodieres godt i en av scenene.

Intet hjelper mot det hun sier at hun lider av – patologisk sorg. Hun ser titusen kakkerlakker kravle rundt på golvet, speilet i 40-åringens drag queen-kostyme, en rosa morgenkåpe mønstret med svarte insekter og hvite kors. Snart kaster hovedpersonen seg på golvet og klør seg desperat under slangeskinnsklærne.

– Dette er ikke en verden der jeg vil leve, utbryter hun og presenterer en plan for å ta livet sitt: Ved en overdose, ved å kutte pulsårene, henge seg eller gjøre alt på én gang.

LES OGSÅ: 20 år gamle Renset av Sarah Kane føles sørgelig aktuelt.

Et bur av tårer

Som et talende akkompagnement synges Lykke Lis låt «Sadness Is A Blessing» der det heter at «Sadness is my boyfriend / Oh sadness, I'm your girl».

Usammenhengende brokker av følelser og tanker hos den suicidale er ikke alltid logisk forståelige. Men mange enkeltsetninger gjør dypt inntrykk. Som at ingen vil ta på henne.

Så lar hun sin vrede gå ut over faren og ikke minst Gud. Da legen advarer mot selvskading, svarer hun: – Jeg lever i et bur av tårer. Hun savner en kvinne å elske, men innser at hun er laget for ensomhet: «Meg selv har jeg aldri møtt. Ansiktet mitt er limt under sjelen.»

Da hun går med på å la seg lobotomere, iscenesettes dette marerittaktig idet skuespillerne svinger seg i plastforhengene til hamrende musikk.

Effektfullt framføres en sang av Cezinando med åpningsordene «Alle, selv du, kan bli ensom». Men intet biter på et sinn fylt av selvbebreidelse. Selv krig og folkemord vil jeget ta på seg skylden for. At speilfigurene innstendig ber «husk lyset, tro på det!» og «man må like seg selv, da vil det gå bra», preller av.

Det formørkede jeget klarer ikke å snu om på veien mot tilintetgjørelse. Hun minner om at ingen selvmordere har lyst på døden, men likevel – i siste scene ligger hun på golvet livløs.

Det er et hjerteskjærende stykke teater fordi det får fram hvordan mørket kan ta over i et sårbart sinn.