'Hvis du er så rusa at du ikke klarer å åpne ølen, burde du ikke drikke den!
Filmskaper Sofia Haugan og faren Kjell Magne står i sistnevntes trappeoppgang og prøver å finne nøkkelen til den Nav-støttede leiligheten hun har skaffet ham. Ut av ryggsekken ramler de forskjelligste stjålne gjenstander: støvkost, et dusin hotellhåndklær, blomsterjord og en restaurantmeny – bare ikke nøklene. Eieren av sekken er mest opptatt av å få i seg boksen med Heineken.
Nære portretter
Scenen er beskrivende for Røverdatter, 27-årige Haugans dokumentariske fremstilling av forholdet til sin kriminelle og rusavhengige far.
Den ofte konfronterende formen er både modig og moden, beundringsverdig gjort av en debuterende regissør. Produksjonsselskapet Indiefilm, der blant andre Alt om min far-dokumentarist Even Benestad er tilknyttet, har spesialisert seg på denne type nære portretter. I 2011 kom vi tett på både kunstner og kunstnermyter i Pushwagner.
Tre år senere var det premiere på Idas dagbok, der en psykisk syk hovedpersons opptak av seg selv var effektivt og verdig redigert til kinofilm, med egne visninger rettet mot pasienter, pårørende og ansatte innen psykisk helse. Og i høst gikk Natta pappa henta oss – en bevegende og uredd anklagende dokumentar om å leve med en alkoholisert mor – på norske kinoer og internasjonale filmfestivaler.
Indiefilm kombinerer personlige og ofte ruskete opptak med estetiserende grep. Natta pappa henta oss var for eksempel delvis animert. I Røverdatter rammes håndholdte, av og til upresise kamerabevegelser inn av skurrende klipp-overganger med hvit støy. Resultatet er en film som tar oss intuitivt inn i en uklar og besværlig rus-tilværelse og som slett ikke er uten humor og lyspunkter.
Pårørende
Røverdatter begynner en sommerdag. Sofia skal lage film om faren, men når det viser seg at han er i fengsel, spoles det 19 måneder frem, til soningen er avsluttet og et «nytt liv» kan begynne. Med kjæresten som fotograf (og ofte terapeut) dokumenteres møtene mellom far og datter, og etter optimistisk fremtidshåp-prat på gresset i parken og felles besøk til tannlegen inntar samværet et mønster: Datter ber far om å få orden på livet sitt, gjøre en mer aktiv innsats for å få hjelp til å avslutte en tilsynelatende eskalerende rusbruk. Faren er gjenstridig.
«Du er som en femtenåring», sier Sofia, og får en både nikkende og muntlig bekreftelse av den ADHD-diagnostiserte Kjell Magne, en 54-åring med utstråling og utseende som en Nationaltheatret-skuespiller med karisma og tilårskommen kløkt.
Det uttalte målet om at filmen skal vise hvordan han kan «bli en far igjen» justeres nesten umerkelig til mer av en historie om å være pårørende, om hvordan det er å leve med rusavhengig og kriminell far.
Tilgivelse og forsoning
Det er imidlertid røveren selv filmens og datterens blikk er festet på. Slik konsentrerer Røverdatter seg om det personlige, befriende fri for pedagogiske fortellerstemmer eller uttalelser fra fagfolk eller politikere. Det vi får vite om Sofia selv er minimalt. Når vi unntaksvis tas med til feiringen av hennes 27-årsdag, er det først og fremst for å vise kontrasten til den vanskelige telefonen som kommer like etterpå. Den handler om en far i trøbbel, og den er ikke unik. Vi får på det rene at Sofia og moren måtte rømme fra ham da hun var barn – i filmens egenomtale kan vi lese at de flyktet til hemmelig adresse.
Tilgivelsen er allerede unnagjort, nå er det tid for forsoning. Man blir revet med av Sofias standhaftighet slik den kommer til uttrykk i konfrontasjonene med faren foran kamera. Filmen viser samtidig reaksjonene hennes idet hun akkurat har forlatt ham, og fortellerstemmen hennes brukes oftere til å kommentere enkeltsituasjoner enn den krevende pårørende-tilværelsen i sin helhet. Sofia lar seg aldri sjokkere og kommer sjelden ut av balanse, selv ikke når en aggressiv, alkohol- og amfetaminpåvirket far understreker poengene sine ved å veive med kniv.
LES OGSÅ: – Filmdokumentaren er mer nyskapende enn fiksjonsfilmen
Underholdning og terapi
Det er mange lignende sekvenser, ofte med en uhygge som underbygges av Hanne Hukkelbergs effektive og personlige filmmusikk. De er balansert med livsglede og håp, i en stil som ikke er redd for å iscenesette, som i drømmeaktige sekvenser eller korte glimt i svarthvitt: Filmen er heller ikke redd for å underholde, der lignende historier bare vil aktualisere og problematisere.
Ulikt mange andre filmer om rusavhengige, rettes få eller ingen fingre mot årsaker. Det utforskes aldri hvorfor Kjell Magne har havnet i et liv som sprøytenarkoman i en nedslitt trygdeleilighet på Dælenenga. Sofia går langt i å legge ansvaret på ham selv. Verken far eller datter er å oppfatte som ofre, filmens tone er pragmatisk og usentimental. Filmingen i seg selv tematiseres forbilledlig lite, og etter hvert aner man konturene av at kameraets tilstedeværelse har en gjensidig terapeutisk effekt: De medvirkende, særlig faren, har godt av å se seg selv utenfra, utenfor rus og opphetede diskusjoner.
Deilig er jorden
Den gjentatte bruken av «Deilig er jorden» føles derfor verken ukledelig høystemt eller som en insisterende kontrast til et hardt liv som sprøytemisbruker og pårørende, salmen brukes mer som en konstatering: Jorden kan være deilig.
Mandag denne uken ble det klart at Brugata, samlingspunktet til Oslos rusmiljø, kan bli «ryddet» for rusmisbrukere, etter initiativ fra Olav Thon Gruppen, som har næringsinteresser i området. Slik kan eiendomsselskapet «få full kontroll» til å la egne vektere jage vekk områdets narkomane som er til bry for handelsstanden.
Røverdatter viser på ærlig vis at rusmisbrukere kan være brysomme. Men samtidig gjør den oppmerksom på misbrukets individuelle og vidtrekkende konsekvenser. På en nær og personlig måte, og uten å ty til fattigdomsromantisering trekker filmen den narkomane vekk fra samfunnets stigma og minner oss atter om at «rusavhengighet» er en ansiktsløs fellesbetegnelse som ikke forteller noe om menneskene og skjebnene som rammes av den.