Anmeldelse

Blomster, naturligvis, i vaser og jord, drømmer om mild varme og sydlige blåfarger, kubistisk inspirerte figurer og natur ingen har berørt, gamle hus i norsk bunad, kvinner som ser innover – og ned, fremfor alt farger, fargefryd, eleganse, ro – og frykten for bombene. I bunnen ligger lengselen etter Matisses enkle former og fargekart.

Hvor ville?

Henri Matisse og André Derain var midtpunktet i kunsthistoriens fauvisme (fransk: Ville dyr) - en ganske kort periode, som ga impulser og har hatt etterklang helt til nå, den dør nok ikke med oss, heller. Nå er det kanskje ikke mye «fauvisme» igjen i bildene som henger på veggene i Lillehammer, skjønt – er det ikke? Går vi med epokens franske idealgeometri i hodet og ikke skjønner hvordan vi skal få bildene til å gå opp i en «fransk» fasit, er vi på tur. For fasiten er norsk/fransk, selv «franske» nordmenn maler norsk – når de kommer hjem. Tenker vi sånn, går regnestykket opp og bildene får behov for å «snakke». Kunne Henrik Sørensen malt sine råeste bilder uten å ha sett Derain, for eksempel? Neppe.

LES OGSÅ: – Kunsten er til å tenke med