Bøker

De svakeste hos oss

Omsorgssvikt og utenforskap i velferdsstaten.

Bilde 1 av 2

Innledningen, en nesten ren handlingsbeskrivelse over to snaue sider, rommer det meste av denne kortfattede romanens tragiske tematikk. En lettkledt unggutt sykler langs kaikanten i tett snødrev mens han prøve å trikse med den gamle mountainbiken. T-skjorta er våt av snø, de nakne armene er røde av kulde. Gjennom snødrevet høres rop og kommentarer fra guttegjengen som flokker seg sammen under tak lenger bort.

Dette bildet, av gutten i snøværet på kaikanten, følger oss gjennom hele boka som en dump påminnelse om det skjebnesvangre som venter.

Sosial nød

Snøen stryk ut alle spor er historien til to ensomme individer. En gutt på 12 år og moren hans, begge navnløse, isolert fra hverandre og kapslet inn i egne problematiske liv selv om de bor under samme tak. Moren, som selv er et overgrepsoffer, har mistet det fotfestet hun møysommelig hadde opparbeidet i det ektemannen dør i sykdom. Nå lever hun på trygd, sover om dagen og er ute og drikker med tvilsomme venner om natten. Hun klarer ikke lenger ta seg av de to guttene sine.

Den eldste sønnen på 12 har tatt på seg omsorgsrollen for både mor og lillebror. Han verner om privatlivet deres med sitt eget liv, dekker over den sosiale nøden og skjuler omsorgssvikten for omverdenen. Trusselen om splittelse, barnehjem og fosterforeldre, synes for ham en langt verre skjebne enn det livet og den familien han har.

Mørkt klimaks

Parallelt med omsorgssvikten hjemme mobbes gutten på skolen. Han er for flink, for pliktoppfyllende, og har verken riktige klær eller utstyr. Den sosiale nøden bidrar til at han trekker seg unna, og dermed stenges han ute. Et mørkt klimaks i boken er når gutten selv lager i stand til feiringen av sin 12-årsdag. Ingen av de inviterte dukker opp.

Over 50.000 barn og ungdom i norske skoler blir mobbet jevnlig, flere ganger i måneden, det viste Elevundersøkelsen for 2017. Samtidig øker barnefattigdommen, hvert tiende barn vokser opp i familier med vedvarende lav inntekt.

Skjærer i hjertet

Seljestad «ønsker å bruke skrivingen til å skape medfølelse», som han sier i et intervju med NTB. Nå har han skrevet om klasseforskjeller tidligere. Men fremdeles skaper han vakre skildringer av stolthet over arbeidet, om kjærligheten og om samholdet som kommer til syne i sjargong og kameratskap. Og om konsekvensen av arbeidsledighet og ulykker som stenger folk ute fra fellesskapet.

Du skal være lagd av stein hvis du ikke berøres av fortellingen om moren. Hun har selv hatt en oppvekst der seksuelle overgrep og incest ble en naturlig del av kveldsritualet på linje med nattaklemmen. Hennes egen selvrettferdighet rundt omsorgssvikten til egne barn blir like naturlig. Det skjærer i hjertet å lese om gutten som sliter for å holde familien samlet. Om kjærligheten hans til lillebroren og faren, overbærenheten med moren, og de stolte tilbakeblikkene til klasseturen de hadde til smelteverket der faren hans kjørte den store tappemaskinen.

Poetisk og rått

Samtidig med alt dette, fortsetter det å snø, og gutten sykler stadig langs kaikanten.

Snømetaforen er konsekvent gjennom hele boken. Først nærmest klisjeaktig der den «Legg seg som mjuk bomull over landskapets opne sår.» Men senere utvides metaforen: «Snøen reingjerd dei betente såra. Dekker til. Gjer verda mindre farleg .»

I sanselige bilder, skarpe iakttakelser der lukt og lyd er en del av bildet, skriver Seljestad kort og presist fram fortellingen om den lille familien som står utenfor samfunnet, mens snøen demper lydene og visker ut bildet. Det er en meget poetisk behandling av en rå tematikk.

Svakhetene i samfunnet

I barne- og ungdomslitteraturen handler det ofte om utenforskap, om mobbing, omsorgssvikt og overgrep fortalt av barnet. Skolen en brutal kamp–arena, og de voksne svikter der, som de gjør hjemme. I voksenlitteraturen får den samme tematikken og fortellergrepene tilsvarende tyngde når det gjøres slik som i Snøen stryk ut alle spor. Det er ingen forkleinelse av ungdomslitteraturen, men det voksne blikket favner videre, og kritikken mot velferdstaten blir krassere. Seljestad skildrer barnets opplevelser slik at vi er tett på opplevelsene, i barnets øyenhøyde. Han inntar òg den voksne posisjonen uten å miste perspektivet. Dvelingen ved det samme motivet, gjentakelsen av samme scenen, det insisterende den nære fortellerstemmen – alt dette bygger opp spenningen, og demper den samtidig. Kontrasten fungerer godt.

Denne korte romanen på 100 sider er så spekket med stoff at jeg kunne ønsket meg flere sider. En bok der karakterene utdypes ytterligere; moren, faren, sønnen og lillebroren som bare så vidt nevnes. Allikevel er kortromanen så velskrevet og stor nok til at leseren blir oppmerksom på svakhetene i et samfunn og en skole som ikke ser, som glemmer å stille de riktige spørsmålene til de som står utenfor.

Lars Ove Seljestad viser oss hva som skjer når noen faller utenfor i vårt samfunn. Snøen stryk ut alle spor er et verk som skaper medfølelse med de svakeste hos oss.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker