De kalde hjerters time

Så kan en si – slik skal det være, regissøren Isabella Bywater har i hvert fall valgt det slik, et sterilt klosterinteriør hvor tverrsummen av fargene er perlegrått. Det er her det skjer, i et djevelskapens hjerte hvor abbedissen (Tone Kummervold) utviser en knugende orden og vakthavende­ søster (Ingebjørg Kosmo) er utøvende i et lite samfunn hvor kaudervelsk underkastelse er dagskravet. Disse damene er ikke skapt i Guds bilde.

I dette redet kjemper søster Angelica inn til knokene for å overleve, til slutt melder også hun pass. Da hun (ufrivillig) ble gravid, plasserte foreldrene henne­ der, barnet ble tatt fra henne, adoptert. Og hun sitter igjen i et indre ras av følelser – jomfru Maria er hennes trøst, det er stort sett alt. Men Angelica har én, ­viktig oppgave, hun er ­ansvarlig for klosterets urtehage av legemidler, den ekspertisen­ bruker hun på godt og vondt, helbredende og drepende.

Best eller dårligst?

Jeg bøyer­ meg for Bywaters valg, det er ytringsfrihet her i landet. Men – det ville forundre meg om en så nødtørftig scenografi og ­nøkternhet i alt var en ønskeløsning for de svulmende følelsenes musiker, Giacomo Puccini. Det understreker det kalde livet, men det må også ha noe å spille­ opp mot for å være troverdig, ­«effekter», noe som vipper oss av pinnen. Om operaen i seg selv er det delte meninger – er den svak, eller er den kanskje den beste av de tre entimes-operaene,­ som utgjør samlingen Il Trittico. Forestillingens dirigent, Jac van Steen,­ som gjør sitt for å få det til å bevege seg, mener den beste.

Åpent hjerte

Det er mat nok for følelser, her. Jeg stiller med åpent hjerte, for Suor Angelica tangerer alltid grunnbevegels­ene i meg, noe ristes ut av fatning. Visst skrur forestillingen seg til, de siste ti minuttene i det urovekkende møtet mellom det djevelske mennesket «tanten» (Anna Larsson i majestetisk grusom form – en stemme som i sin sedvanlige kraft representerer hele den griske verden) og søster Angelica (Nina Gravrok) som sjelelig «kastreres» i et arveoppgjør – en situasjon kjent nok, vil mange si. Her er vi ved kjernen – Gravrok og operaens eneste virkelige «Puccini-arie», Senza­ mamma, sangen om denne gutten, hennes sønn, som skal leve og dø uten mor. Nina Gravrok kjenner ­tragedien i kroppen,­ smertene, og synger dem ut i fylde og smerte, en stemme som lever av blodrøde kraft.

LES OGSÅ: Billy Budd – en maritim Kristus-skikkelse

Vårt eget hat

Så hva er det som ikke funker? Eller bærer? Det er noe med bevisstheten om at nøkternhet ikke er det samme som ensomhet, enn si forlatthet. Det svever noe endimensjonalt gjennom klostergangene, i noen av disse menneskene ligger det et uforklarlig hat som ikke bare er hat mot andre, det er et hat mot en selv. Og det er ikke ­akkurat nøkternt. Altså skjer det noe i ­retning av at mennesket blir borte­ mellom definisjonene, ­enkeltpersoner er sanne nok i seg selv, men det drar seg ikke opp i et fellesskap rundt dette dramaet som vel er noe av det verste et menneske kan oppleve.

Svette i håndleddet

En ting lurer­ jeg på: Hvorfor amputeres avslutningen med en sivilisert nøktern «jomfru Maria» under den milde skulpturen av Gudsmoderen? Hun har barnet på ­armen og snur seg vekk fra Angelica når hun trekker sitt siste sukk – har Maria hørt hennes bønn? Eller er det fortellingen om en jomfru Maria som er for fjern for å se Angelica, bønnen hjalp ikke, likevel? Med andre ord, litt for «tenkt». Tradisjonelt – uten at det skal være noe meterstokk – setter­ hun gutten ned, han tar ett, to prøvende­ skritt mot sin mor, og så er hun død. Da svetter­ vi på inn­siden av håndleddet. ­Puccini kunne tross alt dette med å være «sentimental» og skape ensomhet, midt i ­tiden. Men det skjer ikke.

Mer enn kloster

Nå er det klart, denne operaen handler ikke bare om dette lille, lukkede­ samfunnets avgrunner. Den handler om oss, midt i verden, mange opplever langt mer kulde enn det som utspiller seg på scenen akkurat her, maktmennesket dreper alltid liv. Katolikken Puccini var vel ikke akkurat den som la historien om tidens og det generelle samfunnets generering av kulde og umenneskelighet, inn i regnskapet, skjønt hvem vet? Det er en «god historie» for et operamenneske, dette lukkete samfunnet hvor det å gjøre ondt mot hverandre, som det heter, står i full blomst, papirblomst.