Bøker

De gode nyhetene, tatovert

Dersom man ikke vil la seg inspirere av en prest som gjør navneendring i forbindelse med kjønnsskifte til en del av liturgien, så bør man kanskje lese Bolz-Weber, likevel.

Anmeldt av Erik Andreassen

Vi satt i en ring i kjelleren på Holmenkollen kapell. Det var starten av et nytt semester på MF, og vi som hadde bestemt oss for å gå videre på teologiløpet satt vendt mot hverandre. Etter tur skulle vi fortelle vår historie og hvorfor vi hadde endt opp akkurat her. Slik jeg husker det var det i hovedsak én av to: Enten var en av foreldrene prest, eller så hadde man gått på Bibelskolen i Grimstad og ikke helt visst hva man skulle gjøre etterpå. Hadde turen kommet til Nadia Bolz-Weber, hadde hennes historie skilt seg ut, for å si det det mildt. Det er denne hun forteller i Synder og helgen og i ringen vår ville hun kanskje sagt noe slikt: «Jeg er en tørrlagt alkoholiker og tidligere stoffmisbruker som vokste opp i et fundamentalistisk, kristent hjem. Men da min venn på standup-klubben tok sitt liv, og vennene spurte meg om jeg kunne stå for begravelsen, da forstod jeg at det kanskje var prest jeg skulle bli.» Hun ville også ha bannet minst en gang.

Les stort intervju med Nadia Bolz-Weber her: – Kristendommen er besatt av ekskludering

Vet at hun vet

Memoaren Synder og helgen ble en bestselger da den ble utgitt i 2013. Da med tittelen Pastrix, som er et skjellsord om kvinnelige prester som brukes i deler av amerikansk kristenhet. Bolz-Weber vil gjøre det til en hedersbetegnelse, og har Maria Magdalena, den første forkynner om oppstandelsen, tatovert på underarmen og i bevisstheten. Boken er en samling av fortellinger fra Bolz-Webers liv, der fortellingene illustrerer sannheter hun vil løfte frem.

Nadia Bolz-Weber er ikke en typisk luthersk prest, og hun vet det. Det som gjør at det stort sett ikke fremstår krampaktig, er at hun vet at hun vet. Hun er tydelig selvkritisk og fremstår med en rå og befriende ærlighet. Luthersk, i den gode betydningen. Her er det ikke plass til høytflyvende teologiske teorier eller bibelfinnesse. Det slo meg først etterpå at boka er full av en lang rekke teologiske brannfakler, men når man leser blir de liksom ikke så viktige. Bolz-Weber vil ikke diskutere eller belyse temaer fra ulike sider, hun vil preke. Og hun preker gnistrende.

Inkarnasjon

Mange av fortellingene tar utgangspunkt i den lutherske menigheten Bolz-Weber startet sammen med åtte venner i en stue. Vi får innblikk i livet til en som «stifter en kirke», det vi i frikirkelig kontekst kaller «menighetsplanter». For meg er det gjenkjennelse. Det gjør noe med måten du er prest eller pastor på, når det fellesskapet du har ansvaret for, må bære seg selv. Når mennesker overgir seg på et eksistensielt nivå til en idé du hadde. Kapittelet «Sukkerspinn» bør være til trøst for alle kirkelige ansatte som har opplevd at det kom litt for få deltagere til noe du jobbet altfor mye med. Historiene bugner av teologisk og liturgisk kreativitet, og et ord jeg tenker på gjennom hele boken, men som ikke står der, er inkarnasjon. Hvordan evangeliet ser ut i praksis, som kjøtt og blod og tatoveringer i et konkret fellesskap av mennesker. Det er lett å forstå hvorfor så mange av mine kolleger i Den norske kirke har trykket Bolz-Weber til sitt bryst, spesielt de nyliberale.

Inspirerer

For selv om Bolz-Weber fremstår teologisk svært liberal, er hun ikke det i den mening jeg tror mange konservative ofte ser for seg at liberal betyr: At Gud egentlig ikke finnes, at evangeliet ikke er sant, og at det ikke så nøye. Tvert imot, hun skriver som at livet hennes reelt er helt avhengig av det – at Gud er nær og at evangeliet virker. Og dersom man tenker at man ikke vil la seg inspirere av en prest som gjør navneendring i forbindelse med et kjønnsskifte til en del av liturgien, så bør man kanskje lese likevel.

Bolz-Weber forteller om livet som prest i menigheten «Huset for alle syndere og helgener». Selv er jeg pastor i Misjonskirken, og når jeg leser «Synder og Helgen» blir jeg glad for å ha kirke som jobb. Jeg får lyst til å forkynne, jeg får lyst til å bygge fellesskap, ja, jeg får lyst til å være kristen. Det er jeg sikker på vil gjelde mange av dem som satt i kjelleren på Holmenkollen kapell, og en hel del andre, også.

Erik Andreassen er pastor i Oslo misjonskirke Betlehem

Les også: Per Eriksen anmelder Bolz-Webers bok Shameless – A sexual reformation: – Problematisk at abort ikke problematiseres

---

Sakprosa

  • Nadia Bolz-Weber
  • Synder og helgen
  • Vårt Land forlag

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker