«De dødes tjern» når virkelig ikke opp til originalen

Rett nok understreker manusforfatter og regissør Nini Bull Robsahm at hennes De dødes tjern bare er inspirert av forelegget; den er ingen slavisk etterligning av det Kåre Bergstrøm laget i 1958, en film som er blitt rangert blant de fire-fem beste i norsk films historie.

Eksempelvis er krimforfatter Bernhard Borge (Bjerkes pseudononym) nå erstattet av en langt yngre Bernhard som lager podcaster med parapsykologisk innhold. I og rundt hytta i en norsk villmark dit han og fem venner har reist inn for helgen, gjør han opptak til et nytt program.

LES OGSÅ: Hør paneldebatten da Vårt Land viste Disco

Psykologien som forsvant

I den originale filmen fantes en forfatter som talende nok het Gabriel Mørk (spilt av Bjerke selv). En mann ved samme navn er med nå også; han er hovedpersonen Lillians ekskjæreste, har ingen yrkesmessig identitet og spilles av en ­danske uten evne til å gi figuren særpreg.

Sånn fortsetter det – psykolog Kai Bugge er redusert til Lillians nye ­kjæreste Kai. Han kjører dem inn i ødemarken og skal deretter (ubegripelig nok) være borte i tre dager før han henter dem igjen.

Selv sagnet om den gamle hytte­eieren Gruvik som i sjalusi drepte ­søsteren sin og hennes elsker, blekner til en skygge av originalversjonen. I det hele tatt har den sterke interessen for psykologi som preget Bjerkes krimbok og filmen, blitt borte på veien.

LES OGSÅ: Outside the city viser hvorfor noen velger å vie liv til bønn og isolasjon

Venner i skummelt hus

Skikkelsene i Bull Robsahms film har ingen faglig identitet, de er bare venner som skal overnatte i et forfallent kjempehus ved et vakkert tjern i skogen.

Dermed ligner de på en hel drøss med skrekkfilmer fra de siste 20–30 årene der unge voksne ­mennesker skal overrumples, skremmes, ja, ­drepes av en eller annen ond person eller kraft. Regissøren legger sågar inn en ­metakommentar som ironiserer over slektskapet med de ­hollywoodske for­bildene, som for å komme min inn­vending i forkjøpet.

Alle knep i horrorfilmboka blir brukt: Dører som slår, knirker, åpner seg langsomt, lys som kommer og går, stirrende øyne, svart blod som renner ned langs vegger og bortover golvene, lyn og torden, skikkelser som forflytter seg, uskyldige ofre som plutselig ligger bundet ­eller dras ned i tjern og kjellerdyp, hud og øyne som svartner osv. osv. Vart du skræmt no?

LES OGSÅ: Tysklands oscarkandidat viser overbevisende de som faller utenfor alle systemer

For mange gjentakelser

Nei, svarer jeg, det blir for mange klisjéfylte gjentakelser av det samme, og de hindrer fremdriften i handlingen. Hvor mange ganger skal Lillian gå rundt i søvne og stirre skrekkslagen framfor seg i et forsøk på å forstå hvilken ­dødning som bor under vannliljene eller blant ­hyllene i ­kjelleren? Stakkars skuespiller Iben Akerlie, hun får ikke mye variasjon å spille på.

Den originale De dødes tjern var gjort i meget ­effektfulle svart/hvite tagninger. At 2019-utgaven er i farger, er greit nok, for filmfotograf Axel Mustad har fanget inn svært vakre stemninger ved tjernet.

Men ut over det strever jeg med å forstå hvorfor denne versjonen av De dødes tjern er laget. Riktignok kommer det seg litt på slutten da løsningen på diverse gåter avsløres, men det skjer for seint til å hindre mine mange gjesp midtveis.