David Finchers 'Mank' er en opplagt Oscar-kandidat

I 1940 fikk genierklærte Orson Welles full kunstnerisk frihet til å lage en film for selskapet RKO og resultatet ble legendariske Citizen Kane – fremdeles regnet som filmhistoriens ypperste. Historien om et enormt finansimperiums vekst og eierens fall var basert på livet til William Randolph Hearst, mediegründer og en av USAs mektigste og rikeste menn i tiden før andre verdenskrig. Citizen Kane har vært betraktet som en soloprestasjon av den da 26-årige Welles, men originalmanuset var skrevet av den smått avdankede Hollywood-ringreven Herman Mankiewicz.

I fjor fikk David Fincher (Se7en, Fight Club, Gone Girl) et Welles-lignende tilbud fra Netflix – grønt lys for å filmatisere et av sine drømmeprosjekter. Han valgte en historie om nettopp Mankiewicz arbeid med Citizen Kane, basert på et manus av sin egen, avdøde far.

LES OGSÅ: I «Livet etter døden» møter vi en mann som vil bli ferdig med sorgen allerede før kona er begravet

Røff hyllest

De svakeste biografifilmene er de som tar for seg hele livsforløp, de beste vet å snevre historien inn til noen avgjørende uker eller måneder. Mank tar oss til to ulike tidsplan: Den alkoholiserte, pleietrengende manusforfatteren som skriver utkastet til Citizen Kane under tidspress i 1940. Og tilbakeblikk til livsforandrende øyeblikk på 1930-tallet, situasjoner som forklarer hans forhold til filmbransjen og hans voksende agg mot aviskongen Hearst. At det var hovedpersonens ide å la åpningssekvensen i Trollmannen fra Oz (1939) være både langtrukken og fargeløs, behandles bare med en antydende bisetning.

Ikke ulikt fjorårets suverene Once upon a time in Hollywood, er Mank en problematiserende hyllest til filmindustrien. Den teknisk briljante Fincher har utført det hele i kornete svarthvittbilder, fulle av dramatiske skygger, akkurat som filmen det handler om. Men kantene er røffe, her er lite sentimentalitet og nostalgi.

Varme

Og som i forbildet er Mank mettet med kvikk og poengtert dialog, gjerne med et rikt antall deltakere i samtalene – der alle fremstilles som ekte mennesker og ikke karikaturer. Den karismatiske og likandes hovedpersonen står alltid i sentrum og portretteres med en varme som er ukarakteristisk for både Fincher og skuespillerstjernen Gary Oldman.

Den 62-årige briten lar det foregå mye under overflaten på sin amerikansk-jødiske 43-årige rollefigur. Med The Darkest Hour (2017) vant Oldman Oscar for sin gestaltning av en annen alkoholisert sitatmaskin fra 1940-tallet, men Mank har betydelig mer på hjertet enn biografifilmen om Winston Churchills tunge valg under krigen.

LES OGSÅ: En ny dokumentar utvider bildet av Billie Holiday på brutalt vis

Falske nyheter

Den økonomiske depresjonen på 1930-tallet speiler vår egen tid, og måten den konservative mediemogulen Hearst hisser opp massene på, for å få dem til å stemme mot egne økonomiske interesser er et tydelig vink til dagens politiske situasjon. Falske, følelsesbaserte nyheter - repeterte løgner – blir masseproduserte av en monopolistisk presse for å påvirke opinionen. Store Hollywood-studioer er i lomma til pengemakten, krefter det synes fåfengt å kjempe mot. Mank har en betydelig sterkere sosial samvittighet enn Finchers forrige film om en maktsulten mediemogul, Mark Zuckerberg-portrettet The Social Media fra 2012.

Som en viss norsk TV-serie som også foregår på det tidlige 1940-tall, har Mank tatt seg visse friheter med historiske fakta, hovedpersonens aktivisme for å holde USA utenfor verdenskrigen er for eksempel utelatt, antagelig for å gjøre ham mer sympatisk og heroisk. Men vurdert som kunst, fremstår filmen som et unikum, som et imponerende, svært gjennomarbeidet storverk fra en filmskaper med full kontroll.

LES OGSÅ: I kappløpet om strømmepublikummet, vokser også den lille, kristne strømmetjenesten New Faith Network

Perfeksjonert

Detaljrikdommen er overveldende: Her er diskré blikkvekslinger, en flue som drepes for å understreke et poeng, et innsmett av Jeanne d'Arc på bålet og en nattlig vandring blant orangutanger og giraffer i Hearsts dyrehage. Multi-dialogscenene har like briljant timing og rytme som i det filmatiske forbildet. Atmosfæren har noe magisk over seg, melodramaet formidles med både inderlighet og svak ironi. Og med perfeksjonisme: En enkel, replikkløs kamerakjøring med Amanda Seyfried tok for eksempel en hel uke og over 200 opptak å få riktig. Teknikken går lykkeligvis ikke på bekostning av det sjelfulle.

Gigantoman

Å gi seg i kast med verdenshistoriens mest kanoniserte film og i tillegg la den handle om skrivekunst er et svimlende ambisiøst prosjekt som krever like deler selvtillit og kyndighet. Å knytte sitt eget navn og virke til Orson Welles, ja til og med gå i klinsj med ham fremstår som stormannsgalskap, ironisk nok i en film som omhandler nettopp det.

Men Fincher balanser suverent og lettbent på toppen av denne fallhøyden og er aldri i nærheten av å nøle eller snuble.

Høyere enhet

«Du krever for mye av publikum», lyder en tidlig replikk. Det kan innvendes mot Mank at den ikke er for alle, den henvender seg til den over gjennomsnittet filminteresserte og er full av nokså intellektuelle henvisninger, fra Det gamle testamentet via Cervantes og Pascal til Hermann Melville. Det er lett å bli blendet når et utall slike referanser, historiske hendelser og personer skal gå opp i en høyere enhet med en moralsk fortelling om drømmer, børs og katedral, men Manks rikdom og fullkomne uttrykk overvelder på en måte som gir en lyst til å se den igjen.