Dannelsesreise i skogen

Skogen og eventyrene hører sammen. Skogen er en annen verden, en inngang til skjulte muligheter, et sted med egne regler, farer og oppdagelser. Mange litterære helter må gjennom en skog for å møte trollet i seg selv og komme berget og klokere ut i lyset. Skogen er en slags livets tunnel, et forlokkende mørke med et lys som siver ut fra den andre siden. En skogstur i litteraturen har ikke sjelden et moment av dannelse i seg. Kanskje særlig i litteratur som også kan leses av barn.

Barnelitterært fyrverkeri

Ruth Lillegravens forrige diktsamling for barn, Eg er eg er eg er (2016), var et barnelitterært fyrverkeri da den kom. Ikke bare er det sjeldent med diktsamlinger for barn med frie vers - Lillegraven skrev seg rett inn i det voksende barnets tumulter, temperament og tankekamper med det noen ganger litt for store livet. Samlingen var full av litterære bilder med kraft og tyngde, full av følelser som skulle håndteres og liv som skulle tolkes. Den grep tak i lyrikkens store tema: Livet, døden, havet, kjærligheten, og den gjorde det med bravur.

Lavmælte oppdagelser

Årets diktsamling er av den mer lavmælte sorten. Skogen den grøne tar leseren med på en slags dannelsesreise innover i den dype skogen. Som sist har diktene følge av Mari Kanstad Johnsens illustrasjoner – selvstendige verk som plukker opp i seg bilder og momenter fra diktene, og som følger tekstens farger i sin palett – fra den nysgjerrige oppdagelsen i gule spett gjennom skogens mørke og tjernets dyp til fargesprakende rosatoner ved reisens slutt.

Diktsamlingens dramaturgi er som en klassisk historie: Karakteren entrer skogen i søken etter noe nytt. Karakteren gjør oppdagelser av natur, liv og død. Faren kommer gjennom myr, tåke og storm. Karakteren skimter håp etter stormen og undrer seg over å være en del av tiden. Karakteren returnerer hjem og er ikke helt den samme som da skogsturen startet.

Aktivt

Lillegravens dikt er på sitt beste når de ikke bare beskriver naturen og filosoferer over den, men der barnet blir aktivt, tar del i naturen, bygger kajakk og suser som en pil over vannet. Eller når beskrivelsene av naturen griper inn i barnets hverdag, sammenligner hengebjørkas greiner med ei jente som står etter gymmen og forsøker å klemme vann ut av håret sitt. I de beste diktene utvides bildene, som når skogsstormen sammenlignes med slagverk og skrikende sirkusorkester mens barnet selv skjelver som det aller minste løvblad. Men flertallet av diktene er i større grad undrende beskrivelser av observasjoner gjort i skogen, og mange av disse mangler det temperamentet som gjør at nye språklige bilder sprenger seg frem.

Selv om Skogen den grøne er en helhetlig diktsamling og en diktsyklus der leseren kan følge et jeg gjennom glede, spenning og farer, mangler diktene den insisterende livskraften fra Eg er eg er eg er. Det til tross for fine og underfundige observasjoner og en helhetlig ramme rundt samlingen. Men barnepoesien tåler mer. Det har Lillegraven allerede bevist.