Da 5 Bloods er Spike Lees Vietnam-kommentar til en samtid preget av rasekonflikter

180.000 afroamerikanere tjenestegjorde i Vietnam, de utgjorde en tredjedel av de amerikanske styrkene. Belønningen for innsatsen var politibrutalitet: USA har erklært krig mot svarte, sier borgerrettsforkjemperen Kwame Ture – og advarer samtidig mot fascisme - i et av de mange arkivklippene i Spike Lees Netflix-aktuelle Da 5 Bloods. Den to og en halv time lange spillefilmen tar for seg fire svarte ekssoldater på et nytt, privat oppdrag i den vietnamesiske villmarka, men er mest av alt en studie av undertrykking og afroamerikansk identitet. Filmen innledes med betraktninger fra Muhammed Ali og avsluttes med scener fra Black Lives Matters-bevegelsen.

Rettighetskamp

Man går glipp av den hvis man blunker, en ørliten detalj i David O. Russels Tre Konger fra 1999: Gulfkrigveteraner på jakt etter en kuwaitisk gullskatt er i en tilspisset situasjon i en lagerhall. På en skjerm over dem vises det et nyhetsinnslag hjemmefra. Kornete bilder gjengir politi som angriper en svart mann, og påfølgende demonstrasjoner og gateslag. Den største reaksjonen på opptakten til opptøyene i Los Angeles i 1991 kommer fra rollefiguren spilt av gangsterrap-pioneren og den politiske aktivisten Ice Cube.

I 1999 ble altså diskusjoner rundt borgerrettigheter brukt som tosekunders-krydder i en krigsfilm som riktignok ikke var uten politisk slagside. Med Da 5 Bloods forholder det seg omvendt: Den er en godt timet betraktning over amerikansk rasisme og rettighetskamp, drevet fremover av aldrende vietnamveteraners skattejakt i landet de kriget i som ungdommer.

LES OGSÅ: Mener kirkens støtte til Black Lives Matter er hyklersk

Film som terapi

Vietnamkrigen er et traume for flere amerikanske generasjoner og en av de mest effektive terapimetodene har vært spillefilm: Oliver Stone vervet seg frivillig til krigen og kom både skadet og dekorert hjem. Med suksessrike filmer som Platoon og Født 4. juli, konkretiserte han sine egne, vonde opplevelser. Krigen har avstedkommet vilt ulike kulturprodukter, fra Hjortejegeren (1978) via Miami Vice og Rambo til Hans Petter Molands glimrende The Beautiful Country, men det er Francis Ford Coppolas Apokalypse nå (1979) som fremdeles regnes som det definitive vietnamkrig-mesterverket.

Bevisst

Spike Lees gjennombruddsfilm var Do the right thing fra 1991, et suksessivt mer alvorlig drama om rasemotsetninger i samtidens Brooklyn. Den ble dedikert til ofre for politivold og avsluttet med sitater av Malcolm X og Martin Luther King, der de to borgerrettslederne uttrykker ulike syn på aktivisters voldsbruk. Disse virkemidlene er synlige Da 5 Bloods, samtidig som filmen låner friskt og bevisst av nettopp Apokalypse nå.

Lee lar for eksempel rollefigurene feste foran en enorm Apokalypse-plakat og bruker Wagner-filmmusikken idet flåten til hovedpersonene driver oppover regnskogfloden. Slik skaper han en respektfull forbindelse med antikrigsfilm-gullstandarden og sin egen aktivisme.

LES OGSÅ: – Debatten om rasisme blir kuppa av folk utan skoa på

Fortidsgull

Fire tilårskomne veteraner gjenforenes altså der de kriget som ungdommer og legger ut på en ekspedisjon med to overlappende formål: Å finne levningene etter deres overordnede offiser Norman, og å grave opp en last gullbarrer. Norman fremstår som symbolet på en mer idealistisk fortid, gullet som et bilde på dagens splid og grådighet. Tettheten av etiske problemstillinger er høy: «Vi har dødd for dette landet siden det ble opprettet», lyder en mulig rettferdiggjøring av å beholde gullet selv, fremfor å donere det til kampen for likeverd.

Lee mer enn antyder at det svarte Amerika trues av splittelse. Den samlende Norman, «patruljens egen Malcolm X og Martin Luther King» er død og begravet for lengst. Paul (Delroy Lindo), rollefiguren som vies mest tid er innvandringsmotstander og Trump-tilhenger, med en MAGA-caps som skal få en viss betydning for handlingen. Hans traumer og forståelige aggresjon truer hele tidens gruppens sikkerhet, parallellen til dagens amerikanske samfunn er elegant.

Tragisk drøm

Lee har åpenbart fått lage akkurat den filmen han ønsket seg, med en strøm av detaljer og historiske arkivklipp-avstikkere. Vi er blant mye annet innom franske minerydderorganisasjoner, svarte sportshelter, My Lai-massakren, hurtigmat-imperialisme, påminnelser om slavene til George Washington og vietnamesisk radiopropaganda spesifikt rettet mot svarte soldater.

Musikken, både de mange Marvin Gaye-låtene og Terence Blanchards originalkomposisjoner er drømmende, de skaper en viss distanse til den heftige maskinsgeværsmatringen og rotorlydene. Den vet liksom utfallet av handlingen, musikken behandler den som en tragisk drøm.

Ja, denne kompromissløse og selvbevisste stilen (tilbakeblikk der skuespillerne gestalter rollene som unge helt uten sminke eller effekter, henvendelser direkte til kamera) vitner om en regissør som har fått frie kreative hender av Netflix, lik andre auteurer som Coen-brødrene og Martin Scorsese.

LES OGSÅ: Ikke sjelden er den som gjør en mikro-rasistisk handling fullstendig uvitende om hvordan dette oppleves av den som utsettes for det

Konstruert?

Da 5 bloods er en krevende balansering mellom arkivklipp, voldelig jungelaction og tilbakeblikk på fordums idealer.

Den umiddelbare inntrykket er at historien om krigskameratene og den stadige historieleksjonen henger sammen på konstruert vis, at filmen knekker under vekten av de mange, tunge, og løst sammensydde enkeltelementene. At aktivismen og formidlingsbehovet har gjort filmskaperen utålmodig. Samtidig fremstår D5B som et verk som krever tid og flere gjennomsyn. Den er en både merkelig og bemerkelsesverdig film som bokstavelig talt krever å bli snakket om. Det fortjener den i aller høyeste grad.

---

Fakta:

---