I forrige uke oppfordret Sylvi Listhaug Netflix til å stoppe strømming av spillefilmen Søtnoser. På Facebook spekulerte FrP-nestlederen i hva som kunne være motivasjonen til å distribuere innhold med «…en så aggressiv bildebruk. Det er brukt nærbilder av lettkledde barn som danser på en forførende måte, som om de var voksne.»

#CancelNetflix

Den norske stortingsrepresentanten har internasjonale meningsfeller: Både tilhengere av QAnon (en konspirasjonsteori om at Donald Trumps presidentskap er truet av mektige, pedofile satanister) og administratorene av 4Chan (et nettfelleskap kjent for rasisme, antisemittisme og trolling) har oppfordret til boikott, det samme har familiepolitikere i Tyrkia og Argentina.

På twitter har kontroversen skapt emneknaggen #CancelNetflix og motstandere av filmen rommer mennesker av alle politiske støpninger. Kampanjene har hatt effekt: 10. september, dagen etter strømmelanseringen, var antall Netflix-oppsigelser åtte ganger høyere enn normalt.

 

LES OGSÅ: Anne Solfrid Brennhovd i Damaris mener «Cuties» er viktig og ber ses fordi den tvinger oss til å reflektere

Spekulativ plakat

Strømmegiganten får ta sin del av ansvaret for skandaliseringen av Cuties – den internasjonale tittelen. Filmen vakte ikke moralske anstøt etter verdenspremieren under filmfestivalen Sundance, ei heller da den hadde ordinære kinovisninger i Frankrike i august. For mens filmskaperen var opptatt av den hjemlige lanseringen, promoterte Netflix filmen med en plakat hun ikke hadde godkjent. Der originalplakaten viste glade jenter med undertøy utenpå andre klær, ga Netflix-markedsføringen – muligens bevisst – inntrykk av en film som seksualiserte små jenter, uten å problematisere nettopp dette. Netflix-plakaten er et ubehagelig skue, og det er ikke rart den provoserer: Barna poserer utfordrende i hotpants og små topper, i et hardt og kaldt lys. Men denne plakaten representerer ikke filmen, og etter tung kritikk fra flere hold ble den erstattet av selskapet som også kom med en vag beklagelse.

Disco

Vi blir kjent med elleveårige, fransk-senegalesiske Amy idet moren, på kaotisk vis skysser henne og to mindre søsken til den lokale moskeen. Der predikes det om engler og om kvinners fromhet: Det finnes flere kvinner enn menn i helvete, det gjelder å adlyde ektefellen. Men når en spionerende Amy får et innblikk i morens private reaksjon på farens flerkoneri, vekker det en opprørstrang. Hun oppsøker en gjeng dansende medelever, en gruppe som vekker oppsikt med utfordrende klær og bevegelser popularisert av musikkvideoer.

Amys adferd eskalerer mot det overskridende. For å få aksept av de røffe jentene, bryter hun med familiens tradisjonelle forventninger og skaper sin egen identitet. De voksne interesserer seg lite for hvordan hun egentlig har det – som i norske Disco (2019) forsøker de å løse komplekse følelsesmessige problemer med religiøse ritualer. Og som i samme film fører kroppspresset til et vaklende selvbilde og irrasjonell adferd.

Innsiktsfullt

Debatt om unge jenters lettkledde forbilder er ikke noe nytt fenomen, på 1980-tallet ble Madonna etterapet, ti år senere var det Spice Girls. Men dagens fragmenterte offentlighet og små, private skjermer, gjør det vanskelig å følge med på hvem barn faktisk ser opp til. Oppmerksomhetssøk og jakten på reaksjoner i sosiale medier er også gitt god plass i Søtnoser, jentenes viktigste kilde til anerkjennelse er instagram, det er gjennom postinger av vovede selvfremstillinger de får oppmerksomhet.

Vårt blikk inn i denne verdenen kommer fra Amys øyenhøyde, naturalistisk gestaltet av Fathia Youssouf. Vi ser begivenhetene gjennom hennes store, uttrykksfulle øyne, og det blir tidlig klart at den dristige væremåten og de utfordrende klærne er virkemidler elleveåringer ikke egentlig begriper. De spiller på en seksualitet de ikke er i nærheten av å forstå, det gjør de «groveste» dansesekvensene uskyldige og forstyrrende på samme tid. Som Anne Solfrid Brennhovd fra SnakkOmTro.no skriver i sitt innsiktsfulle og presise leserinnlegg: Filmen er ikke for alle, men den er en vekker og består av noe ganske annet av enn man kan få inntrykk av i debatten. I VG har også Kristin Oudmayer, direktør for barns rettigheter i UNICEF Norge tatt til orde for å se filmen.

Hardtslående

Det er verdt å merke seg at ingen norske filmdistributører har valgt å gi filmen lansering på store lerret her hjemme. Søtnoser er en vellaget og poengtert rendyrking av sin tematikk, skapt for å vekke debatt, noe den beviselig har klart. Men rett frem-stilen og den vakre, men noe lettvinte avslutningen gjør den ensporet og ufullendt, til en film man ser mer for budskapet enn for historiefortellingen. Bildespråket er hardtslående snarere enn sofistikert, som når svært seksuelt ladde musikkvideoer (med voksne artister) kontrasteres med tildekkede kvinner i moskeen.

Effektiv

35-årige Maïmouna Doucourés debutfilmfilm som regissør og manusforfatter peker uansett på viktig tematikk på en effektiv måte, den er et utmerket utgangspunkt for diskusjoner i klasserommet. De omtalte scenene er problematiske, men ikke seksualiserte i en slik grad at tenåringer hadde hatt tatt skade av å se dem, dette er en film med trettenårsgrense.

Samtidig kunne man ha diskutert hvor utbredt filmens problematikk egentlig er, er det virkelig slik at mange av dagens elleveårige jenter kler seg som glamourmodeller fordi de ikke får oppmerksomhet? I såfall er Søtnoser et godt verktøy for å ta tak i det, og en film det er nyttig for både Sylvi Listhaug og andre samfunnsengasjerte å se.