Bygger ikke Guds rike med lego

Er det lov å hate farmoren sin? Vanskelig spørsmål, særlig for et barn.

Tradisjonelt er besteforeldre snille i barnelitteraturen. De er på barnas lag, og de har en felles fiende: Foreldrene. Men går vi til Roald Dahl, er det annerledes. Georg i «Georgs magiske medisin» er ikke så glad i bestemoren sin med god grunn. Det samme gjelder hovedpersonen i «Svart lego».

Dritten i midten

«Det skal ikke være noe vanskelig å være meg!», sier hovedpersonen Thomas i Kristin Storrustens barneroman «Svart lego». Og det er jo sant, det skal ikke være vanskelig å være 10–11 år. Men alle som har vært i kontakt med 11–åringer, vet at det er en periode i livet der verden blir kompleks. Identiteten begynner å dirre og trykket kommer fra tenårene som baner seg vei.

Thomas ramser videre opp hvorfor det ikke skal være så vanskelig: Han får taco ganske ofte, han er så å si aldri syk, han har to gode venner og bor i et land der det er fred. Altså har han det bra. Men: Han har to alvorlig syke søsken som krever alle krefter mor og far har. Og han har en farmor som forskjellsbehandler i favør av de syke søsknene. I den grad at når Thomas får en splitter ny mobil av henne, er det for at han skal kunne ringe nødetatene om det skulle skje noe med søsknene. Thomas er dritten i midten.

[ Les alt fra Bøker her!  ]

Kristen ikke viktig

Kristin Storrustens barneromandebut tar 10–11åringen på kornet i ganske stor grad. Men hun presenterer for mange sider ved Thomas til at det er mulig å gå i dybden på alle i løpet av en kort bok. En av dem er at Thomas kommer fra en kristen familie og tror på Gud. Det oppleves ikke relevant for fortellingen. Kan hende er det ekstra problematisk å ha vonde følelser overfor farmoren sin når man er kristen. Men trolig ikke. Uansett diskuteres dette i liten grad, og det at Thomas kommer fra en kristen familie, gjøres ikke viktig i romanen. Det sies at de ber bordbønn hjemme i starten av boken. Men det blir aldri til en hendelse i romanen.

Et annet moment er tittelbildet: Svart lego. Heller ikke dette behandles med stor nok tydelighet i romanen til at det blir et sentralt motiv som utvider romanens tematikk. De bygger ikke Guds rike med lego.

Mest for voksne?

«Svart lego» er et barns dramatiske fortelling om undertrykkelse, lojalitet, hat og død. Men kanskje er det like mye en bok skrevet for voksne. Thomas motstridende følelser er et resultat av en dominerende farmor ingen gjør noe for å stoppe. Av at han tvinges til å si unnskyld enda han ikke mener det, at han kommanderes til å fortelle farmor hvor glad han er i henne. Gang på gang utsettes han for overtramp. Det er vond lesning for en voksen. Trolig vil et barn lese det ganske annerledes, tenke at dette er urettferdig og at verden fortsatt kan forandres.

Ikke spesielt eksotisk

Thomas er et modent barn, trolig mer velformulert enn sine jevnaldrende lesere. Han analyserer farmor, han forstår at han trenger å bli sett og evner også å definere dette for seg selv. Det er voksent til å være barn. Refleksjonene hans rundt uendelighet versus Gud utgjør noen av de fineste passasjene i denne romanen.

Å bringe kristen tro inn i en barnebok kan få den jevne sekulære leser til å reise bust. Når romanen ikke er tydelig på hvorfor dette grepet er brukt, er det i liten grad egnet til å vekke nysgjerrighet. Jeg vil påstå at kristendom verken er spesielt eksotisk eller spennende for folk flest i Norge. Familiens kristne ståsted griper ikke inn i konfliktene Thomas opplever, det rettferdiggjør ikke noen av overtrampene han utsettes for, men det gjør heller ikke at det forventes en høyere moralsk standard fra Thomas eller familien hans. Det siste er jo bra. Skal tro bli spennende eller interessant som litterært grep, bør det bli et sentralt grep, og det er det ikke her. I 11–årsalderen tiltar refleksjonene rundt tro, viten og virkelighet. Jeg skulle gjerne lest om hvordan den fine karakteren Thomas kastet seg ut i dem.