Bruker klisjeen for alt det er verdt – og det funker

På innledningen til åpningslåten «Tragedy» er det som en sliten Nick Cave fra tidlig på 1980-tallet kommer krypende ut av høyttalerne. Andre Holstad har den samme mørke, ­ettertenksomme og formanende vokalen som australieren, som uten tvil er et referansepunkt både for Holstad og våpendragerne Vegard Kleftås Sleipnes (bass) og Joachim Røsvik (gitar).

Med utgangspunkt i en ung og fortvilet mors terrorvelde innenfor hjemmets fire vegger, pumpes refrenget ut: «Don’t you follow your mother and father, they are wrong». Før Holstad, på slutten av låten, også advarer mot å følge­ lærere, predikanter, og ­andre ­ledere.

Agendaen for plata er satt: La deg ikke styre. Vær din egen ledestjerne.

Blasfemi

Innledningen til neste låt, «Jesusdrunk», er en kirke­klokke som slår, illevarslende, skal det vise seg: En stemme­ fra dypet av Johannes Åpenbaring 13, dukker opp: «The dragon stood on the shore of the sea. And I saw a beast coming out of the sea. It had ten horns and seven heads, with ten crowns on its horns. And on each head a ­blasphemous name».

Deretter går Holstad nådeløst i strupen på det han opplever som blasfemiske predikanter, de som skruppel­løst utnytter sin profesjon til egen vinning og nytelse. Ingen ny tematikk, dette, men fremdeles aktuell.

LES OGSÅ: Bergensfest til siste tone

Midt i nedverdigelsen, utnytt­elsen, og den misforståtte kjærligheten som preger albumet, fins det likevel håp: «Get of your knees, get on your feet and run towards the light» («Too Young To Die»).

Det fins nemlig en vei hjem: «Because when you know that you lost. You'll be running through the snow, trough the storms. Just to get back home». («Ya Ya Ya – The End»).

Og gjør det før det er for sent: «Her blue eyes are slowly turning to the other side. And it's over now». («The Song»).

De ødeleggende­ kreftene er sterke: «Devil made Queen. And Lord she's full of amphetamine» («Feel It»).

Heroin­ er nok en upålitelig venn: «Could­ you find someone who would love you for more than a night» («Heroin»).

Løgner

Om det er faren Leiv Holstads arbeid i Maritastiftelsen, hvor en rekke stoffmisbrukere oppgitt av samfunnet har fått et nytt liv, som har inspirert Andre Holstad, vet jeg ikke.

Kanskje er farens egen historie, hvor han som morfinist tidlig på 1970-tallet var en hårsbredd fra overdosedødsfallet sønnen nå synger om, en del av bakteppet? Hvor personlig Andre Holstads tekster er, er vanskelig å si.

LES OGSÅ: Fikk ideen til regnbuemesse under terroraksjon

Programerklæringen til ­albumet er, uansett hvem det er myntet på: «Hva gjør du når du våkner opp og finner ut at hele livet ditt er basert på løgner? Alt har vært et endeløst langt ritt for å tilfredsstille andre sine ønsker, men aldri dine egne. Du prøver å ta grep, men finner fort ut at det er så altfor sent. Hvert eneste svømmetak trekker deg lengre og lengre ned i dypet, i stedet for å føre deg oppover mot en fast og trygg grunn».

Dette er historier folk hjulpet av Maritastiftelsen har fortalt i årevis, også under 40-årsjubileet deres i fjor, hvor Andre Holstad opptrådte sammen med blant andre Morten Harket.

Salighet og synd

En religiøs og rusrelatert symbolikk preger produksjonen og konseptet. Fra bandnavnet, The Saints, til innholdet i låtene, med bibeltekster, til kirkeklokker som slår.

Kampen mellom ånden og kjødet,­ det gode og det onde i oss, har preget hele rockehistorien: Fra Elvis, Jerry Lee Lewis, Marvin Gaye, Sam Cooke og Aretha Franklin, til Nick Cave og Kings Of Leon.

Salighet og synd har alltid solgt så det suser – det er en klisjé, men også en tidløs sannhet.

Om pressebildet av en ­tatovert Holstad i bar overkropp, som klamrer seg til brennevinsflaska, er i respekt for unge og fryktløse­ utgaver av Iggi Pop og Nick Cave, en anskueliggjøring av temaet på plata, eller bare nevnte rock’n’roll-klisjé for klisjeens skyld, er ikke viktig.

Holstad bruker det uansett for alt det er verdt, og det funker.

Tordenskrall

Musikken omfavner den mørke teksttematikken. På «Ya Ya Ya The End» går Holstad Kaizers Orchestras skranglerock i næringen. «Feel It» er et tordenskrall av en rocke­låt, mens neste låt, «Heroin», blir et lynnedslag, med Sleipners flerrende gitar på full vreng.

Og det fortsetter på «Keep Me In Your Heart», inntil avslutningslåten, «Bluebird», med gjestevokalist Frida Amundsen, på majestetisk vis på nytt flerrer mørket.

LES OGSÅ: Nordstoga har sluttet med banneord i tekstene sine

Allerede i 2007 ble Andre Holstad kåret til Ukas urørt på P3. Like etterpå vant han spillejobb for 8.000 publikummere på Norwegian Wood. Debutalbumet Counting Backwards (2012) ble en ny opptur, men likevel bare en sval bris sammenlignet med det som slår i mot oss på oppfølgeralbumet.

Intensiteten, brutaliteten og oppriktigheten på Ahats blir til i skjæringspunktet mellom lyset og mørke som finnes i oss alle.