Anmeldelse

Den moderne romanen har alltid utforsket ekte­skapet og familielivet. I lengre tid har samtids­litteraturens behandling av dette temaet vært preget av den voksnes refleksjon over barnets sårbarhet i familien. Jonas Hassen Khemiris beskrivelse av en familiefars kollaps er en av flere bøker denne høsten hvor foreldrene selv skriver historien.

Trangt om plassen

Svensk-tunisiske Hassen Khemiri ble i sin brakdebut Et øye rødt (2005) kjent for å lage litteratur av den såkalte bindestreksidentiteten, altså det å ha identiteten sin plassert i to forskjellige kulturer og språk. I sin forrige bok Alt jeg ikke husker (2016) utforsket han hvor mange «jeg» et menneske kan romme. Ved å la forskjellige mennesker beskrive en og samme person, ble det tydelig hvor vanskelig, om ikke umulig, det er å gripe et annet menneske fullt ut.

I Pappaklausulen fortsetter Jonas Hassen Khemiri å utforske hvordan identitet bygges av forskjellige byggesteiner. Ved å la alle personene i romanen kun bli benevnt i forhold til de familiære relasjonene de er en del av – «en far som er en farfar», «en sønn som er en far» og «en søster som er en datter, men som ikke lenger er en mor» – skriver Hassen Khemiri frem hvordan familiens bånd og roller former selvforståelsen, og setter den på en hard prøve. For akkurat som bindestreksidentiteten kan være et trangt sted, er familiens roller til tider også reduserende.