Brudd på ­standard­kontrakten

Den moderne romanen har alltid utforsket ekte­skapet og familielivet. I lengre tid har samtids­litteraturens behandling av dette temaet vært preget av den voksnes refleksjon over barnets sårbarhet i familien. Jonas Hassen Khemiris beskrivelse av en familiefars kollaps er en av flere bøker denne høsten hvor foreldrene selv skriver historien.

Trangt om plassen

Svensk-tunisiske Hassen Khemiri ble i sin brakdebut Et øye rødt (2005) kjent for å lage litteratur av den såkalte bindestreksidentiteten, altså det å ha identiteten sin plassert i to forskjellige kulturer og språk. I sin forrige bok Alt jeg ikke husker (2016) utforsket han hvor mange «jeg» et menneske kan romme. Ved å la forskjellige mennesker beskrive en og samme person, ble det tydelig hvor vanskelig, om ikke umulig, det er å gripe et annet menneske fullt ut.

I Pappaklausulen fortsetter Jonas Hassen Khemiri å utforske hvordan identitet bygges av forskjellige byggesteiner. Ved å la alle personene i romanen kun bli benevnt i forhold til de familiære relasjonene de er en del av – «en far som er en farfar», «en sønn som er en far» og «en søster som er en datter, men som ikke lenger er en mor» – skriver Hassen Khemiri frem hvordan familiens bånd og roller former selvforståelsen, og setter den på en hard prøve. For akkurat som bindestreksidentiteten kan være et trangt sted, er familiens roller til tider også reduserende.

Gjenkjennelig

Jeg har alltid sett for meg ­begrepet «familie» som en standardkontrakt hvor et av hovedpunktene er at foreldrene skal være mer voksne enn barna. En kontrakt som, kanskje spesielt i litteraturen, i mange tilfeller unngåelig blir brutt.

«Sønnen som er en far» navigerer på den ene siden etter denne standardkontrakten, på manisk og selvutslettende vis, i sin streben ­etter å være en god far for sine to barn på ett og fire år. Jeg kan ikke huske sist jeg leste en så treffende beskrivelse av småbarnslivet som i Pappa­klausulen. Med sylskarpe humoristiske observasjoner går han rett inn i søvnmangelen,­ den gryende ­aggressiviteten når en ­synger trollmor for tiende gang midt på natta, det usynlige regnskapet overfor partneren (jeg har tatt ut søpla de siste tre gangene!) og den deilige triumfen sent på kvelden når ungene sover og en endelig føler at en mestrer den vanvittige og viktige foreldre­rollen.

Men han er også en sønn av en far. «Farfaren som er far» har brutt standardkontrakten «familie» på alle punkter ved å ha vært en fraværende, ustadig og selvopptatt far, som store deler av barndommen til sønnen har levd i et annet land. Resultatet er et far-sønn-forhold som er snudd fullstendig på hodet ved at den voksne sønnen alltid har måttet ta seg av det praktiske og økonomiske ved farens liv, og ta ansvar for at deres relasjon halter og går.

Oppsigelse

Vi møter «sønnen som er en far» i de ti dagene da han går og brygger på at han skal si opp, det som hele familien kaller for «pappaklausulen». En klausul som i praksis handler om at sønnen også er en far for sin far. Men i dragsuget av å si opp pappaklausulen må «sønnen som er en far» gå igjennom et opprør og en omskriving av alle familierollene som har utslettet hans eget jeg.

Resultatet er en roman som gjennom de drivende morsomme og såre indre monologene til store som små, døde som levende familiemedlemmer, setter fingeren på hvordan familien nettopp er et sted der en står i fare for å bli utradert, men også et sted der en kan skape og bli skapt.