Brobygger med forsoningsevner

Da jeg besøkte Tate Modern i London nylig, ble jeg sittende foran video-installasjonen: In Memory of a Square av en tyrkisk samtidskunstner. Her ­veves en privat historie sammen med landets historie. På to sidestilte skjermer rullet henholdsvis historiske bilder fra Taksim-plassen, ledd i den offisielle fortellingen om Tyrkia, og en privat families fortelling. Filmene byttet­ plass – slik at den private tok plassen til den offisielle og omvendt.

På samme måte viser Orhan Pamuks nyeste roman, Noe fremmed i mitt sinn, hvor tett det enkelte menneskets livsløp henger sammen med utviklingen i samfunnet. Romanen, som har form av en fiktiv biografi, er utstyrt med en kronologisk liste der vi finner de viktigste hendelsene i Tyrkias historie fra 1954 til 2012 skrevet sammen med hendels­ene i livet til Mevlut – som om dette var likestilte størrelser. Virkelige hendelser sidestilles med oppdiktede – også dødsåret til Celal Salik, som er en person i ­romanen Svart bok fra 1994, inngår i den historiske oversikten.

[ LES FLERE BOKANMELDELSER HER ]

Gateselgeren

Det er ikke ofte mennesker nederst på rang­stigen får hovedrollen i Pamuks roman­er.­ Mevlut Karatas, skoleflink bondegutt, flytter til Istanbul for å fullføre skolegangen, men gjør ingen klassereise. Som en hån mot den idealistiske tanken til Mustafa Kemal Atatürk (1881-1938) om at utdanning bidrar til å utjevne klasseforskjeller, forblir helten gateselger hele livet. Han drømmer seg bort, suges opp av gatelivet – beruses av atmosfæren i byen. Han er ett med byen: «Det å gå rundt i byens gater om kveldene ga Mevlut følelsen av å vandre rundt i sitt eget sinn, det å snakke med murene, reklameplakatene, skyggene og merkelige og hemmelighetsfulle ting han ikke kunne skjelne i mørket, var som å snakke med seg selv.»

Sammensmeltingen med byen hindrer altså Mevlut i å fullføre prosjektene sine, samtidig gjør hans inntagende melankolske vesen andre mennesker vel tilpass. Han ser andres behov og søker gode løsninger. I rollen som strømoppkrever overser han ulovlige opplegg, samtidig som han avslører kynisk lureri.Han klarer «å bygge en bro mellom det private og det offisielle synet. Du har løst nasjonenes gåte», erklærer vennen, og kanskje har han rett: Mevlut evner å omgås mange typer mennesker og miljøer – han er forsiktig og tilpasningsdyktig gjennom de ulike, politiske omveltningene landet gjennomgår. Han evner å transformere og harmonere ulike følelser og reaksjoner på omgivelsene.

LES OGSÅ: Nobelprisen til Orhan Pamuk

Bygger bro

Han bearbeider det ukjente til å bli kjent. Fremmedfølelsen knyttes til endringene i samfunnet som gjør at han kjenner seg fremmed overfor omgivelsene. Når han vender tilbake til landsbyen etter å ha oppholdt seg i Istanbul, kommer fremmedfølelsen. Når han som middelaldrende betrakter den enorme urbaniseringen Istanbul har gjennomgått, kommer den også. Mevlut overvinner ­følelsen av fremmedhet og blir en brobygger mellom tradisjon og det moderne, mellom kjent og ukjent. De forsonende egenskapene gjør Mevlut interessant. I en tid som preges av polariseringer og frykt for det ukjente, gir Mevluts harmoniserende egenskaper romanen politisk relevans.

I overgangen til et mer moderne­ samfunn er også tradi­sjonelle kjønnsrollemønstre i endring. Kvinners plass i familien og posisjon i sivilsamfunnet får stor plass i fortellingen. Restriksjoner av kvinners rettigheter fører til hans kones død. Likevel blir en sangerinne med moderne frigjorte vaner gift med en mann som egentlig ikke har mot til å ta henne som kone. I en tid da Recep Tayyit Ergodan og hans regjering vekker bekymring med sine uttalelser om kvinner og menns biologiske forskjeller, løfter det teksten. Presidentens kurs kan jo tyde på et ønske om å ville endre kvinners stilling i samfunnet. Jeg vil tro at kvinner i dagens Tyrkia merker at de lever i en tid da den politiske situasjonen i Tyrkia kan føre livene deres i retninger de kanskje ikke hadde forestilt seg.

LES OGSÅ: Pamuks første roman etter Nobelprisen er et stort smilehull

Unødig langsom

Som i mange av Pamuks romaner tar kjærligheten stor plass. Etter lang og strevsom produksjon av et lass kjærlighetsbrev, bortfører Mevlut en kvinne som velvillig følger med. Imidlertid tror han at han tar med en annen enn henne han faktisk har på slep. Han blir rett og slett lurt til å rømme med søsteren til den han egentlig vil ha. Likevel lar han aldri konen Rayiha få vite at hun ikke var den han hadde i tankene da han skrev kjærlighetsbrevene til henne. Samtidig er han så sendrektig at han sviker henne ved å unnlate å handle når hun trenger det mest. Det blir fatalt.

Biografier skildrer enkelt-individet. I denne er individets samspill med familien og sivilsamfunnet vel så viktig. Mevlut realiserer ingenting av det han drømmer om, men han er moralsk rakrygget og forsøker å gjøre godt mot andre, og i forlengelse av det har han evne til forsoning. Om han er troverdig, vil jeg ikke dømme om, men ideen er god. Likevel, unødig langsom og detaljrik fremstillingsform irriterer underveis. Men altså – høyst aktuelt om individet i kollektivet.