Bråkete og overfladisk kunstshow

Hvordan skal man se kunst i en digital tid med enorme teknologisk muligheter? Det finnes naturligvis ikke noe åpenbart eller enkelt svar på et slikt spørsmål, men det ble ganske påtrengende da jeg skulle se Vincent van Goghs kunst på Hadeland Glassverk for noen dager siden. Eller, for å presisere, digitale bilder av Van Goghs kunst blåst opp i enormt format slik at det dekket alle vegger i romslige lokalene i gallerirommet. Ingen original van Gogh i sikte, altså, men multimedialt in extremis, for det hele regisseres som en totalfilm rundt betrakteren – van Gogh er plutselig overalt, tonesatt av klassiske svisker med så høy lyd at det skurrer i øregangene.

Hvordan den «hypermoderne Sensory4-teknologien» (for et uttrykk!), som det skiltes med, faktisk brukes i denne settingen gir meg ikke spesielt mye håp for dybden i kunstopplevelsen.

Pirrer nysgjerrigheten?

Betyr det at hele dette showet er elendig? I og for seg, men det er mer sammensatt enn som så. For det er ikke nødvendigvis dybde det alltid dreier seg om – og det er grunnen til at jeg ikke slakter dette showet sønder og sammen. Det kan handle om noe så grunnleggende som å pirre en nysgjerrighet, ja, vekke interesse. Og her leverer Van Gogh Alive så det sitrer i kropp og sinn. Vil jeg tro, da, om jeg skal dømme etter de måpende skolebarnansiktene som befant seg rundt meg da jeg så utstillingen.

Det dramatiske i kunstnerens uttrykk hentes frem så til de grader at selv den mest kunstfiendtlige betrakter vil måtte få med seg intensiteten i hans malerier. Bevegelsen i bildene, som jo er der fra før (om enn i langt mer diskret form), understrekes jo til og mellom ved å gjøre de dynamiske penselstrøkene til faktiske bevegelser i bildet: Når vi ser hans berømte bilde av kråker i en kornåker begynner fuglene å sirkulere og kornet å bevege seg.

Det er altså ikke noe galt med dette bombastiske og buldrende uttrykket i seg selv, om det bare hadde vært i berøring med et ønske om å forstå eller trenge inn i detaljer som ellers ville vært vanskelig på se i disse maleriene.

Floskler serveres

Men det er bare floskler vi får servert. Presentasjonen er blottet for ønsker om å trenge inn i denne kunstnerens mysterier. Dette faktum blir vanskelig å vri seg unna, siden hele forestillingen er så til de grader gjennomregissert: fortolkningsforløpet er allerede satt. Det er en slags fortelling om van Goghs liv og kunst her, men den er så banal at det er litt pinlig. Det er som om kunstens fascinasjonskraft har blitt overtatt av teknologien, for alt kretser rundt hvilke muligheter dette formatet åpner.

Det er ingen tvil om at det ligger et potensial her. Men da må man overlate mer til betrakteren og gire ned mange hakk. At det kan lages en «forestilling» som dette hvor kunstnere kan undersøkes på en både unik og interessant måte er jeg ikke i tvil om.

Noe annet som forundrer meg er bruken av musikk, for det er – så langt jeg kan se (og høre) – fint liten forbindelse mellom kunsten som vises og presentasjonsformen annet enn av en rent illustrerende art. At fantastisk musikk som Händels Sarabande brukes for å piske frem følelser er ganske trist. Og når Van Gogh Alive til og med disker opp med trekkspillmusikk av generisk «fransk» type når kunstnerens Paris-periode vises fram, blir jeg oppgitt. De ansatte kunne like gjerne ha delt ut alpeluer og bagetter, for å si det slik.

Alpelue og bagett

Jaja, jeg er klar over at jeg høres ut som en sur og konservativ 80-åring når jeg sier dette, men poenget mitt er ikke at denne formen for teknologi skal avvises. Presentasjonen viser jo vitterlig frem tekniske muligheter som har med to viktige aspekter ved oppdagelsen av kunst å gjøre, nemlig forstørrelse av detaljen og hvordan det spektakulære kan skape en interesse for noe som ellers – for en del – ville forblitt uinteressant. Men det skjer altså ikke her, rett og slett fordi det går for fort og fordi alt som presenteres blir formidlet på en så overfladisk måte. Denne manglende viljen til fordypelse – og til å gjøre kunst til ett bråkete show – er i grunnen ganske deprimerende.

Men jeg får virkelig lyst til å se de opprinnelige maleriene igjen. Mest for å komme til kilden – og ta meg tid til å se, en tid jeg ikke fikk her – og kvitte meg med støyen som akkurat nå, fortsatt når jeg skriver denne teksten, kleber ved en fantastisk kunstner.

---

Van Gogh Alive

• Kunstutstilling på Hadeland Glassverk
• Vises fra 11. mai til 18. august 2019

---