Bråk i Hakkebakkeskogen

Det finnes folk som holder Hakkebakkeskogen og andre av Thorbjørn Egners klassikere som et av de beste argumentene for å bruke prevensjon. De simpelthen orker ikke en ny runde! Selv kan jeg stadig vekk, for n'te gang la meg fascinere av hvor geniale disse fortellingene er i all sin enkelhet. Og da Dyreparken i Kristiansand åpnet sin «virkelige» versjon av Hakkebakkeskogen sist vår, gledet jeg meg stort over måten de hadde forvaltet Egners råstoff på.

Katzenjammer

Så det er med ikke liten forventning jeg benker meg i kinosalen. Vi entrer skogen på en svingete vei sammen med fuglekvitter og en syngende Klatremus. Musikk er en viktig del av denne filmen, slik den var i de opprinnelige radio-barnetimene på begynnelsen av 50-tallet, da Thorbjørn Egner skapte denne skogen og dyrekarakterene som bor der. Den gangen kom sangene ut av høyttalerne med luftig, akustisk akkompagnement. I filmen har Katzenjammer fått ansvar for arrangementer og framføring, sammen med ulike solister og Kringkastingsorkesteret på enkelte sanger.

LES OGSÅ: Den bortkomne dottera

Stressende

Katzenjammer er kjent som ei gruppe med mange kreative, musikalske påfunn. I denne filmen drukner det i en miks der alt slynges mot oss med omtrent like stor kraft, med den følge at vi ikke hører noe av det ordentlig. Det blir rett og slett for høyrøstet. Også dyrenes replikker kommer ut i salen i stressende høyt volum, selv om Qvisten Animasjon AS som har laget filmen, har trukket inn skikkelig proffe folk. Her er Wenche Myhre, Frank Kjosås, Ivar Nørve, Henriette Faye-Schøll og Jakob Schøyen Andersen for å nevne noen. Det burde ha vært mulig å få litt mer nyanser i spillet.

Ingen krumspring

Selve handlingen følger i hovedtrekk Egners originale. Vi kjenner også igjen en rekke replikker, så Karsten Fullu som har laget manus, har ikke gjort mange krumspring her. Morten Skogmus er snill og bekymret, Bestemor er munter og lettlivet, for ikke å snakke om Klatremus, som er livsnyter og snyltefant, men sprer mye glede med musikken sin. Reven er sleip og litt skummel, Pinnsvinet mer av en gretten gubbe, Ekornbarna er vimsete og søte, og så videre. Vi kjenner dem godt igjen alle sammen. Inklusive den dumme bonden på gården og den slemme kona hans. De er ikke veldig mye verre karikaturer enn de var i Egners opprinnelige versjon.

LES OGSÅ: O helga natt har fått ny dimensjon etter Skam

Bra med liv

Selve animasjonsarbeidet er greit. Dyrene har bra med liv, i alle fall i forhold til omgivelsene, som er ganske så statiske. Mye av uttrykket bygges opp rundt øynene, og man kunne ha ønsket seg enda mer ledighet i kroppene.

LES OGSÅ: 24 timar med tvil, 1 minutt med håp

Munnfull

Filmen er med sine 75 minutter en passelig munnfull for de minste kinogjengerne, og til tross for den voldsomme lyden, er den ikke mer skremmende enn at det går an å ta med seg ganske små barn. Men det er litt leit, når det først skulle lages en skikkelig film bygget på denne klassikeren, at det ikke ble mer av originalens vitale nærvær og liv i den.