Bøddelen som ble offer

Den unge, franske forfatteren har nå avsluttet det han begynte med sin brakdebut Farvel til Eddy Bellegueule og videreførte i Voldens historie. I de to første bøkene finner vi en dobbel tematikk: Både klasseperspektivet - de fattiges kår i det moderne Frankrike - og det identitetspolitiske perspektivet (kjønn, etnisitet, legning) spiller en helt sentral rolle for jeg–personens kamp for å bryte ut av undertrykkelsen. Louis vokser opp som dobbelt undertrykket i en familie der manglende utdannelse og elendig økonomi avføder desperasjon, men der også hans homofile legning stadig vekker farens aggressivitet.

Farens kropp

Allerede på første side av Hvem drepte faren min ser vi at Louis utvider kampsonen: Han påpeker at rasisme, undertrykkelse av de fattige og hat mot homofile fører til vold og tidlig død. Dette er en klar kommentar til kritikerne som mente han forrådte sin egen klasse i beskrivelsene av problemene i arbeiderklassen i de to første romanene.

Er dette en roman eller en angrepstale? Den korte tekstens utgangspunkt er Louis´ møte med sin far mange år etter oppveksten. Faren er skadet i arbeid og har nå gått fra å være en utøver av vold til å bli et offer for vold. Ikke konkret vold utført av en eller flere personer, men mer strukturell vold. Som ufaglært og yrkesskadet faller han ut av alle de statlige ordningene som skulle gitt ham kompensasjon for skaden. Nye politiske reformer tvinger den skadeskutte mannen ut i arbeid igjen, for å overleve. Denne tvangen mot farens kropp fører til forfatterens anklager mot politikerne.

Forsoning og respekt

Taktskiftet i sønnen, fra å se faren som allestedsnærværende trussel til å bli en forminsket tusseladd, er kanskje det sterkeste i boka. Louis sjokkeres av farens forfall. Han ynkes over ham. Den maskuliniteten som faren var besatt av, er borte. Han ser faren på nytt og må i lys av den nye forståelsen av sin far også se sin fortid på nytt.

I dette nye blikket ligger også en forsoning, og en slags respekt. For om faren er så ubehjelpelig som han nå virkelig er, må denne svakheten i faren også ha vært tilstede i ham i fortiden, i den tiden da forfatteren som liten gutt fryktet og hatet faren som mest: «Jeg visste at jeg var glad i deg, men jeg følte behov for å si til folk at jeg hatet deg. Hvorfor? Er det normalt å skamme seg over å være glad i noen?»

Politisk bok

Tonen i denne korte romanen er mer reflektert enn i de to foregående. Louis har fått sin egen historie på avstand, og han kan nærme seg tematikken fra de to første bøkene mer analyserende. Hvem drepte faren min er også en dypt politisk bok, i all sin enkelhet. Ikke i form av svevende politiske analyser, men i form av sterke anklager mot navngitte politikere, som tidligere presidenter Chirac, Sarkozy, Hollande, og nå sittende president Macron. Han kaller dem mordere. Slik blir politikk et spørsmål om liv eller død for farens del. Dette gjør romanen til et krast kampskrift, som Louis skriver: «Historien om kroppen din anklager den politiske historien.»

Ubetydelig brikke

Teksten er et vitnesbyrd om farens liv, ikke Louis sitt liv. Dette skiftet viser den dype, etiske forpliktelsen som ligger i bunnen av sønnens skriftlige prosjekt: Han vet han har talegaver, som forfatter, og bruker nå sine krefter på å skrive fram et krav om oppreisning for den faren han en gang hatet. Han har tatt oppgjøret for sin egen del, i de to første romanene. Nå kan Louis utelukkende konsentrere seg om å forstå farens skjebne som en ubetydelig brikke, gjennom forfatterens kraftfulle politiske og sosiologiske analyse av det moderne Frankrike.

Større sammenheng

Stilen er ribbet for sentimentalitet, Louis skildrer farens liv nøkternt og med stort alvor. Han vil tvinge leseren til å lytte til farens historie. Han lykkes svært godt. Han veksler mellom direkte tiltale til faren, og et åpent «jeg»: «Problemene startet på fabrikken du jobbet på. Jeg har fortalt om det i min første roman, Farvel til Eddy Bellegueule.»

Vi møter en gjennomreflektert skribent, som evner å sette det personlige og private inn i en større sammenheng. Uten bitterhet, men med en sorg over farens skjebne.