Blåse ­ordner opp

Tre vanlige barn: Rune, Atle og Åse. Gi dem tre spann med maling, og voilà! Tre superhelter: Brune, Svartle og Blåse. Gjengen med plankehytta som sitt viktigste samlingspunkt. Nå er den truet igjen.

Åse står opp

Håkon Øvreås og Øyvind Torseter har mottatt flere priser for Brune, den første boken i serien om heltene. Et brak av en førstebok, med Svartle som en passe vellykket oppfølger. Blåse, altså Åse, satt med brukket bein stort sett hele forrige bok, det tar hun igjen for i romanen som bærer hennes eget superhelt-navn. Der gjengens fellesskap, plankehytta, stod for fall i første bok, er det nå større krefter som vil rive den. En riking har kjøpt tomta hytta står på for å lage hønsefarm. Dét er urettferdig, og Åse tar opp kampen.

Perspektiver

At Øvreås på fortellingsplan tar inn større perspektiver, vises gjennom Åses bekjentskap med fru Wang, som bretter papirtraner og lærer Åse et gammelt japansk sagn: hvis man bretter tusen papirtraner, går et ønske i oppfyllelse. En legende som ble personifisert etter andre verdenskrig gjennom ungjenta­ Sadako fra Hiro­shima, som rakk å brette 644 papir­traner før hun døde av atombombens virkninger.­ Sadako­ er symbolet for krig­ens mange uskyldige ofre, et symbol på hva barn må lide på grunn av voksnes mangel på klokskap. I tillegg har Åses far mistet jobben. En mulighet er å jobbe på fabrikken som skal bygges der trehytta­ står. En ­annen er å flytte.

Fru Wang var en av dem som lenket seg fast for å redde elver og vassdrag som ung, som brettet papirtraner og brukte blomster som våpen. Hun blir viktig i Åses kamp for fellesskap og rettferdighet. For jammen har ikke denne Tom Hane urent mel i posen. Høyere makter i form av Norges statsminister må til slutt gripe inn. Mye ordner seg til slutt, i hvert fall det med trehytta. Men ikke alt. Og i det ligger bokas styrke.

Protest

Som i Brune og Svartle­ er tematikken kompleks. Malingsheltene forsøker sitt suksessfulle triks på den lite hyggelige katteplageren av en prestesønn – men denne gangen ender de opp med å gjøre noe som ikke er så supert – de fremstår som mobbere selv. Det innser Åse – selv om hun ikke klarer å ordne opp i alt.

I tillegg trues familien av oppløsning når far får seg jobb et annet sted og forventer at familien skal pakke sakene og flytte på et knips. En snodig vending – samtidig slik mange store hendelser i en familie kan se ut for barn: De får lite informasjon før en stor avgjørelse er tatt, og må bare forholde seg til den. Men mor protesterer mot dette, slik Åse gjør med trehytta. Hvordan det går med foreldrene, vet vi ikke. Og heldigvis er dette en floke Åse ikke forsøker å løse. De voksne får løse sine egne problemer. Det skulle egentlig bare mangle.

Urettferdig

Som i de foregående bøkene er fortellerdrivet like sterkt i Torseters illustrasjoner som i teksten. Bildene formidler Åses indre liv og kvaler, og den gir dybde og nye vinklinger til de ulike utfordringene superheltene møter. Illustrasjonene er fulle av magi, forundring og tvil, samt innsiktsfulle hverdagsøyeblikk.

Fellesskapets styrke løftes frem i denne boka. Dette er en politisk bok slik politikk fremstår for barn mellom seks og ni: Verden er urettferdig. En kamp må kjempes skal rettferdigheten seire. Her kjemper barna på sin måte – de oppnår noe gjennom å si fra heller enn gjennom skjult hevn med malingspenselen.

Riktignok tradisjonelt løst: Åse viser stort mot år hun griper­ ­­mikrofonen under det årlige vintermarkedet. Et grep barna kjenner fra ulike filmer og serier: Barnet som hever stemmen og sier fra. Flaks at statsministeren tilfeldigvis er på vintermarkedet ­akkurat den dagen. Samtidig: Når underskriftskampanjer, fastlenking og et besøk på ordførerens kontor ikke virker, hva skal man gjøre da?

Magi

Også i Blåse er det magiske innslag. Katten Persefone dukker til stadighet opp der Åse beveger seg, og papirtranene flyr av seg selv i en Snøfall-inspirert seanse.

Men malingsheltene har vokst siden første bok. Nå trer de (delvis) ut av den hemmelige uniformen og står opp for meningene sine. Saken er også større enn dem selv: Den handler om miljø, arbeidsplasser og fellesskap i lokalsamfunnet. Og en annen type handlekraft og mot.

Brune, Svartle og Blåse tar barns virkelighetsforståelse på alvor. Selv om Brune er den beste boken av de tre, er utviklingen mot en annen type handling essensiell. Det går an å tro at papirtraner kan fly av seg selv – men det går også an å gripe mikrofonen når det virkelig trengs.