Anmeldelser

Blandingen av musikkens urbane preg og Daniel Kvammens hallingdialekt, er dønn sjarmerende

Debuten Fremad i alle retninga ble en selvoppfyllende profeti med tre Spellemann-nominasjoner. På Vektlaus har Daniel Kvammen mistet fotfestet etter et sårt brudd.

Hva det opprivende bruddet som preger Vektlaus konkret handler om, går ikke frem av sangene - og det er heller ikke viktig. Det er måten Geilo-gutten beskriver følelsen av å miste noe han var overbevist om var det beste som hadde skjedd ham, som gjør det så sårt, sant, gjenkjennelig og universelt. Der debutalbumet avsluttet med at han som 19-åring la hjembygda bak seg for «å bli noko stort», fortsetter andrealbumet med et brutalt møte med voksenlivets harde realiteter. Viktigere enn å bli noe stort, er det å nå og håndtere føelselsen av å ha blitt forlatt.

I stedet for å pakke inn kjærlighetssorgen i et innesluttet og melankolsk lydbilde, går Kvammen motsatt veg: Vektlaus har fått et stort og mektig pop-uttrykk, hvor synthene fullstendig har fortrengt gitarene. De som tidligere har sammenlignet Kvammen med andre musikalske hallingdøler som Stein Torleif Bjella og Hellbillies, kan bare glemme det: Bortsett fra dialekten, er Daniel Kvammens nye album rent musikalsk mye nærmere A-ha, Depeche Mode, og god, gammel Jahn Teigen-pop.

Rungende ekko

Åpningslåten «Ingenmannsland» setter straks fingeren på det tydeligvis fremdeles åpne såret: «Denna vegen e så kald og skeiv. Og eg som trudde at me to skulle gå her i lag. Det ble rett og slett ikkje noko av». Fremadrettede Kvammen møtte kjærlighetsveggen med et brak. Musikken er som et rungende ekko av dette; turbulent, tempofylt, og helt annerledes enn den gitarklimprende Kvammens på «Satelitt» fra debutalbumet. «Du fortena ein som meg. Eg lurer på om du frys der du e nå? Må ikkje tru at eg er sint, vil bare glemme at du fins til...»: Kvammen er tydelig rystet. Kombinasjonen, og kontrasten, med det urbane preget i musikken og hallingdialekten hans, er dønn sjarmerende – der han «flyg i veg i det store universet, som ein brennande komet»

I neste låt, «Om du vil en gang til», går Kvammen en Jahn Teigen på sitt beste såpass mye i næringen at låten kunne gått rett inn på sistnevntes pop-klassiker En dags pause. Musikken ligner, det samme gjør den litt naive og rett-på-sak-kjærlighetserklæringen i teksten, som også kledde Teigen så godt. Teksstrofen «etter at eg mista deg, veit eg ikkje kva eg e, må ikkje tvile på at det kan bli øss igjen ein dag», vitner om en litt desperat låtskriver. Det kan bli god musikk ut av slikt.

LES OGSÅ: Nesten helt perfekt av Thomas Dybdahl

Gløder

Vi vet fra før at etterdønningene etter et brudd kan generere stor musikk, ja stor kunst. Bruce Springsteens Tunnel Of Love, Bob Dylans Blood On The Tracks, Bruce Cockburns Humans og Ulf Lundells Den vassa eggen er alle eksempler på at tap, sorg og sinne, kombinert med et gryende håp om om at livet har mer å by på likevel, kan gå opp i en høyere musikalsk enhet. Om ikke Kvammens nye album er et like gjennomført «skilsmissealbum», så har det den samme desperate og hudløse oppriktigheten, uten å være dyneløftende og utleverende.

Kvammen fortsetter å blottstille seg på fjerdelåten, «Me dansar ikkje for moro skyld». Mens det samme det synthregnet slår imot oss, synger han: «Eg veit jo at kjærlighet finns, du kan få meg så lett som du vil». All stolthet til side, han gir seg ikke lett: Om flammen har sluknet, så gløder og gnistrer det fremdeles.

Inn i realitetene

Håpet lyser kraftigst på «Eg og du for alltid», med litt roligere musikk: «Du e den eienste som skjøna ka eg bala med. Med dei andre blir det bare bråk og fjas». Her tipper Kvammens enkle, og som regel treffende, hverdagspoesi over i det svulstige. Det kan virke som savnet etter den som ikke lenger er der får ham til kaste all form og stil overbord.

«Her kjem samtida» har en tyngre og litt dypre groove i musikken. Tekstlig går Kvammen omsider inn i realitetene bak bruddet: «Du ska passe hvor du trør». Det er som han får igjen orienteringssansen, og begynner å få fotfeste igjen. Det er ikke noe flyktig, eller vektløst, over neste låt, «Me to var ikkje lagd for denne verden». Til enkle pianotoner erkjenner Kvammen: «Du er for sterk for meg. Når eg våkna i morges, såg eg det klart; me kan ikkje vær i lag meir - ellers kjem eg til å døy»

I «Skostredet» vender Kvammen oppmerksomheten vekk fra seg selv og mot Marie, uten at kjærlighetssorgen hans nødvendigvis heter dét: «Ein dag skal alt bli slik du forestilte deg. Eg lover at kjærleik fins, og at sola skal stå opp for deg».

Blikk for noe større

«Gatelangs gjennom sorg og synd» er som en åpenbaring; om at kjærligheten seirer tross alt. Når låten, med sin litt påtatte fest- og karnevallstemning, likevel er faretruende nær en mislykket Melodi Grand Prix-sviske, greier vi ikke helt å ta del i gleden over «å danse i sola i gatene i Oslo». Heldigvis er Kvammen tilbake på sporet i avslutningslåten «Det beste ventar fortsatt», en nokså rolig siste-dans-låt som aldri blir klam. Hallingdølen er på vei fremmad igjen, med et mål i sikte: «Det beste ventar fortsatt for deg og meg, så lenge eg har deg, så lenge du har meg». Har det ordnet seg med kjæresten? Har han avfunnet seg med adskillelsen? Eller har han bare fått blikk for noe større: «Universet det er stort, og me er så små me to. Men har du tenkt på kor befriande det er at det er uendeleg? Og av alt ditt auge ser, så er lyset det sterkaste som er».

Med et tyvetalls bidragsytere (blant andre Hanne Hukkelberg, Amund Maarud, Lars Horntvedt og David Wallumrød, pluss et 57 manns stort orkester), kunne fort lyden av den vanlige gutten fra Geilo som preget førstealbumet, ha forsvunnet litt. Det har ikke skjedd. Kvammen satset høyt, men kom ned på beina musikalsk. Kanskje også tekstlig.

LES OGSÅ: Noora i Skam oppfordrer kjæresten til å vende det andre kinnet til. Likevel merker jeg at jeg sympatiserer med William.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser