Blågrå sol-stråler

Ved første ørekast er det fort gjort å sammenligne henne med plateartister som Aurora, Ane Brun og Sigrid. Vi er ikke mer komplisert skrudd sammen enn akkurat det, og dette er for så vidt artister som har inspirert henne. Men etter hvert som debuten Even if I started seeing rainbows høres, så har den vitterlig noe mer ved seg enn å være en kopi. Enkelte vendinger trekker ofte mot jazzens blåtoner, og Vårins særegne stemme bærer sårheten i tekstene, over et akustisk arrangement som stort sett er nedpå.

Uværsdager

For å starte med avslutningen så er «Pull me up» vanvittig sterk og suggererende der hun synger Pull me up på forskjellige måter 44 ganger i løpet av 4 minutter. Hvis du ikke liker denne så vil du neppe sette pris på det Vårin har å fare med. Den gir en rettesnor på hvor mye som bor i denne artisten som har full kontroll på stemmen, hele veien. Teksten handler om å være der for andre når det trengs. Og om at den som trenger hjelp forstår at også andre har sine uværsdager.

Platens ni spor lever i hver sin verden, selv om melankolien passer på. Sangen «Fourteen» skrev hun allerede som 14-åring. Hun beskriver de vonde og mørke følelsene en tenåring kan ha. Hun åpner med «I don’t wanna live anymore, all cries and lies», og den fantastiske prikken over i-en her er en pianoakkord som skaper et uventet mørke etter at hun synger «I». Hun sier selv at det er rart å synge sangen som «voksen» der hun synger til seg selv bakover i tid, men låten og teksten holder fremdeles.

LES INTERVJUET: 'Sangene viser hvem jeg er'

Orgelbrus

Produsent Thomas Landaas Eriksen skal selvfølgelig ha sin del av æren for å ha foredlet dette talentet. Sammensetningen av musikere og instrument virker perfekt porsjonert. De får utfolde seg mest på dynamiske «Silence» og gladlåten «She», der hun ser seg selv i tredjeperson over orgelbrus og gitarsolo.

Platen ble spilt inn i lydstudioet Mytown Recording, og hele prosessen tok to år. Ett år før holdt det på å gå skikkelig galt for Vårin da hun fikk hjernehinnebetennelse. I tre dager lå hun i koma, og denne dramatiske hendelsen gjenspeiler musikken og preger hverdagene fremdeles. Hun har oppturer og nedturer, og på selve omslaget ser man en nokså alvorlig artist med kryssede hender, men bak i alt det grå kan man skimte en annen personlighet i en dansende 
piruett, med lukkede øyne.

Årets utgivelse?

At dette kan bli en av årets mest interessante og beste plateutgivelser er det liten tvil om. Det er bare å håpe at Vårin fortsetter å omsette de vanskelige dagene til de gode sangene. Mye tyder på det.

«Så er det kanskje dette som var min greie, å formidle livets sterkeste følelser med musikk», sier hun. Og man skal ikke se bort ifra at Radka Toneff smiler lurt fra der hun er, stolt over at noen tar vare på den musikalske arven hun etterlot.