Bjørn Eidsvågs nye bok: Trass og tro

Med Tro og trass får vi følge Eidsvågs oppvekst på bedehuset Betel i Sauda, studietiden på MF, de viktige årene som prest for psykiatriske pasienter ved Lier sykehus og veien fram til å bli en av landets mest anerkjente og avholdte låtskrivere og artister.

Vi visste allerede at han er en dyktig forfatter av sangtekster. Nå vet vi også at han kan skrive god prosa. Om Folkets hus i Sauda, som var motpolen til Betel, skriver han: «Der hadde de det så gøy at vi unge kristne ikke fikk lov til å gå dit». Og slik forteller han fra en gudstjeneste i Sør-Afrika: «Dette var en dag det var lett å være en troende. Trassen min var i hvilemodus». Jo, Bjørn Eidsvåg kan dette med ord. Han engasjerer hele veien, ikke minst når han skildrer troskampen og de kontroversielle teologiske veivalgene den har ført til.

Noe spesielt

Mange av hans sanger er blitt folkeeie. Det gjelder kanskje aller mest den vakre og bevegende «Eg ser», som han skrev på et kvarter en sen lørdagskveld og fremførte som del av en sangpreken på Lier sykehus. Om denne sangen skriver han nøkternt: «Da jeg sang den dagen etter, skjønte jeg at jeg hadde skrevet noe spesielt».

Det er så avgjort ingen overdrivelse! Bjørn Eidsvåg har i det hele tatt som ingen annen nålevende nordmann, sørget for at ryktet om Jesus er blitt holdt levende i brede lag av folket. Det skal vi takke ham for!

Troskamp

Den lange linjen i boka er fortellingen om hans troskamp, om opprøret mot den livsfornektende pietismen, frykten for dommen og helvete, og en altfor ensidig kretsing om offeret på Golgata. Vi leser om hvor oppbrakt han var og er over motstanden mot kvinnelige prester, og over den manglende anerkjennelse som fortsatt finnes i kirka av homofiles rett til et kjærlighetsliv. Men han forteller også hvor glad og stolt han blir når kirka lander på rett side i kampen for de undertrykte.

Hele veien veksler fremstillingen mellom fortelling og argumentasjon. Det gjør at teksten flyter godt, og at vi kan forstå hvorfor han går den veien han går, og treffer de valgene han tar – i trass og tro.

LES MER: Bjørn og Sigvart samarbeider – viser til Knut Arild Hareide

Problematisk

Hans troskamp har ført ham til en forholdsvis radikal teologisk revisjon av vedtatte sannheter, og han tar oss med inn i den prosessen. Det begynte i studietiden der undervisningen hjalp ham til å lese Bibelen historisk-kritisk og kontekstuelt. Slik fikk han verktøy til å kunne ta avstand fra den bokstavtro og knugende bibeltolkningen han hadde opplevd mye av i forkynnelsen på bedehuset i Sauda.

Men det er nettopp i møtet med teologen Eidsvåg at det blir problematisk. For her leverer han intet mindre enn en alternativ kristendomsforståelse til det som praktisk talt hele den kristne kirke har stått og står for.

Fortellingene om Gud

Sentralt i hans teologi står bibelfortellingenes skapende kraft. For Eidsvåg er det ikke avgjørende om disse fortellingene viser til historiske hendelser eller ikke, men at tekstene har evne til å tolke livet og reise mennesker opp. Allerede i bokas innledning blir det klart at den kristne nøkkelfortellingen om Jesu oppstandelse løses fra historien, men blir viktig nettopp som fortelling.

Også selve gudstroens realitet settes i spill hos ham: «Gud er en størrelse som helt og fullt er et produkt av fortellingene om han, det fins ingen bevis for at han fins, ingen har sett Gud. Så viktigere enn å finne ut hvem han er, er det kanskje å finne ut hvem vi ønsker han skal være». Dette er ikke bare et enkeltstående sitat, men et representativ uttrykk for hvordan teologen Eidsvåg tenker.

LEST DENNE? Bjørn Eidsvåg hadde Jesus som barndomshelt. Svein Tindberg ble først kjent med ham i voksen alder. De spør de om Jesus fremdeles er relevant

Sammensatt teologi

Det overraskende her er at Eidsvåg ut fra Guds usynlighet (hva annet skulle Gud være enn nettopp usynlig?) avskriver betydningen av om Gud i det hele tatt eksisterer utenfor vår forestillingsverden, og om han har åpenbart noe av sitt vesen for oss. At vi ikke kan bevise verken Guds eksistens eller Jesu oppstandelse eller noen andre av kirkens dogmer, betyr ikke at troen dermed bare handler om projeksjoner, om forestillinger og fortellinger som vi lager oss. Troens virkelighet vil alltid være formidlet og tolket gjennom menneskelige begreper, bilder og fortellinger. Men troen kan likevel bygge på en gudommelig virkelighet og åpenbaring.

Eidsvågs teologi er imidlertid sammensatt. I boka finner vi også passasjer som tyder på at han kan tenke seg at Gud faktisk finnes, for eksempel i den fine avslutningsbønnen fra forestillingen Etterlyst: Jesus og i dåpstalen han holder for barnebarnet Leonardo. Bjørn Eidsvåg er i det hele tatt ikke lett å sette i bås, og det visste vi vel på forhånd.

Ikke treffende

Jesus har alltid vært viktig for Bjørn Eidsvåg. Men der han nå er i livet ser han ikke Jesus som en frelser fra synd og død, og påskeukas hendelser skaper ingen forsoning mellom Gud og oss. Forestillingen om at vi gjennom Jesu død forsones med Gud, dukker i Eidsvågs univers først opp med Anselm av Canterbury i 1098. Men er det riktig? Er ikke soningstanken allerede i utgangspunktet dypt forankret i Det nye testamente, lenge før Anselm utviklet sitt diskutable, juridiske begrepsapparat? Eidsvågs dogmehistoriske fremstilling blir her ensidig.

Det samme gjelder hvordan han fremstiller utviklingen av kristologien (læren om Kristus). Han skriver som om den forståelsen av Kristus som ble vedtatt på kirkemøtet i Nikea i 325 bare kom til gjennom diskusjoner og krangler der og da. Utfallet fremstilles som vilkårlig, og etter min mening altfor vilkårlig. Formuleringene fra Nikea om at Kristus var sant menneske og samtidig «Guds sønn, født av Faderen» og «av samme vesen som Faderen», mangler ikke feste i Det nye testamente, selv om de naturligvis ikke er ferdig utpakket der. Kimen til kristologien fra Nikea ligger i alle de fire evangeliene, særlig hos Johannes, og utvikler seg gradvis videre langs ulike veier i vest og øst fram til 325. Det er ikke treffende å fremstille bekjennelsen fra Nikea som nærmest tilfeldig, slik Eidsvåg gjør.

LES MER: Kirkefolk som overvar premieren på Etterlyst: Jesus, gir Bjørn Eidsvåg ros for en velkomponert Jesus-forestilling, men også litt ris for å levere lettvinte konklusjoner og lite nytt

Ingen oppstandelse

Helt sentralt i kristologien står oppstandelsen. Men at dette er en kroppslig, historisk hendelse tror Eidsvåg, som nevnt, ikke. Når oppstandelsens historisitet ryker, forsvinner også det kristne fremtidshåpet, slik det er uttrykt i trosbekjennelsens formuleringer. Disse blir da også for Eidsvåg «bilder og referanser som ikke lenger gir noen mening».

I hans trosbekjennelse er troens gjenstand egentlig ikke en realitet utenfor oss selv, men derimot kjærligheten som lever mellom oss, og som vi er kalt til å hengi oss til. «For meg er å tro på oppstandelsen å leve som om det er sant at kjærligheten er sterkere enn hatet og likegyldigheten». Dette er godt sagt, og det kan egentlig ikke sies ofte nok og radikalt nok. Troen på oppstandelsen må arte seg i kjempende liv for å fremme rettferdigheten og kjærlighetens sak i verden. Men slik jeg leser Eidsvågs bok, blir dette egentlig det vesentlige som er å si om troen, og dermed krympes den.

Livskraftig trass

Tro er i kristen sammenheng også kraft til handling. Men det grunnleggende utgangspunktet ligger et annet sted: Vi blir gjennom dåpen satt inn i en virkelighet og et trosfellesskap der vi forenes med den levende Kristus, og dette fellesskapet hviler verken på kraften i vår tro eller våre handlinger, men på det som troen retter seg mot: Den treenige Gud og nåden.

Eidsvåg har kalt boka si Tro og trass. Og her er mye god og livskraftig trass. Her er også mye tro på livets krefter mellom oss, en tro til handling og frigjøring både for en selv og andre. Men en tro å hvile i, en tro som gir grunn til håp når alt som kan gjøres er gjort og alle mine muligheter uttømt, en slik tro fant jeg ikke i denne boka.

LES MER: I anmeldelsene av Dag Solstads nye roman har de fleste hoppet over halve boka for å slippe brysomme spørsmål om Guds eksistens