Bibelen fra bestefars fang

Den som skriver en bok med ­bibelfortellinger for barn, vil alltid måtte gjøre et utvalg. Trekke­ linjer, løfte frem det sentrale, kanskje også gi noen nye perspektiver på kjent tekst.

Er det en som kan sin bibel, i hvert fall sitt markusevangelium, så må det være Svein Tindberg. At han nå har skrevet en bibelfortellingsbok for barn, kan være verd sin vekt i gull for forlaget. Et godt navn, en god forteller med grundig kjennskap til stoffet. Det er en sjeldenhet at det kommer nye barnebibler skrevet av norske forfattere. En kan undres hvorfor. Kanskje er oppgaven for skremmende og stor? At det trengs, er det derimot liten tvil om.

Mylder og humør

Utgangspunktet for Tindberg er like enkelt som hyggelig: Han er blitt bestefar. Han har laget en familiebibel der han presenterer bibel­fortellingene slik han fortalte dem til sine barn og nå vil fortelle dem videre til sine barnebarn. Med seg på laget har han sine to sønner, den ene som illustratør, den andre som komponist. Det er blitt en myldrende bok med anekdoter, rim, sanger, skuespill, forslag til oppgaver og forklaringer og refleksjoner rundt vanskelige tema. Og fortellinger med tydelig Tindberg-signatur: Lune, humoristiske, fabulerende. At han har tatt seg friheter, er bare sunt. Noen vil kanskje himle med øynene når de leser at Gud skapte­ den nå utdødde fyttifanten, for andre kan det kanskje være en inngang til fantasi og mening.

Smarte fortellergrep

Ni fortellinger er hentet fra Det gamle testamente, seks fra det nye - men her er mange historier flettet inn i hverandre. Boken spenner fra skapelse til himmelfart, og beretningen om slangens listige lureri av Adam og Eva viser hvilke kvaliteter som kommer frem når en scenekunstner får fortelle. Ordet synd finnes ikke i boken, men den listige slangen sprer usikkerhet hos de to menneskene: først smigrer den seg innpå. Så tar den kontroll. Så skaper den usikkerhet og vips er kimen til misunnelse og mistenksomhet skapt. Det er godt fortalt og forståelig for både voksne og barn. Det samme kan sies om kong Sauls tungsinn. Mørket i ham forklares forståelig for et barn. Og når Tindberg skriver Josef hengende over brønnen i redsel over hva som vil skje hvis de misunnelige brødrene velger å slippe ham ned – så har han leseren i sin hule hånd fordi ­karakteren Josef er godt bygget opp og skrevet frem.

LES OGSÅ: Ny inngang til gammel bestselger 

Mot 

Ikke alle historiene er like fengende som disse. Ikke alle er like enkle å forholde seg til: I Noa-fortellingen nevnes det ikke at menneskene som ikke var om bord i arken, drukner. Det er kjempene som svømmer for ­livet. Jonas reise til Ninive er ­enkel og grei, de hører på ham når han bare kommer seg dit, og ting ordner seg. Moses rekker ­aldri å bli drapsmann, Abraham settes aldri på offerprøven. Dette er nok sider ved historiene man kan vokse seg inn i etter hvert som man lærer dem å kjenne. Gud selv har verken mistet iver, kjærlighet eller nidkjærhet på veien.

Jesusfortellingen sett gjennom barns øyne er bokens beste­ grep. Fortellingen om Jesu liv formidles av barn som møtte og ble berørt av ham. De er ti-tolv år gamle og forklarer Jesus på sin måte. Passasjen «for å komme inn i Guds rike må du være modig nok til å tro uten å vite» formidler sentrale deler av Bibelen enkelt og åpnende. Og sammenstillingen av historiene om Sakkeus og Bartimeus, der Bartimeus ikke kunne se med øynene, mens Sakkeus ikke kunne se med hjertet, gir nye perspektiver. Barna har et annet blikk på Jesus. Mange vil nok også gledes over den lille refleksjonen gjeterjenta Amal gjør seg i stallen der hun møter det nyfødte Jesusbarnet: Moses hadde to mødre, og Jesus har to fedre. Det går jo bra.

LES OGSÅ: Born på flukt – to nye bøker 

Flatt

Men: Illustrasjonene oppleves problematiske. Trolig skal de dra veksler på eldre utgaver av barnebibler (i så fall: hvorfor det?), og mange av dem er preget av flate figurer, noen av dem rart dimensjonerte, ofte med krokete og svært lange fingre. Karakterene blir mer figurer enn mennesker, og det oppleves ikke som om illustrasjonene er ment å gjøre noe annet enn å underbygge teksten.

Det er trist at illustrasjonen ikke oppleves fortellende eller utvider perspektivene i teksten – i hvert fall ikke flertallet av dem. Uttrykket varierer fra det mer naive til en del skumle fjes og et utrolig skummelt slangebilde. Når det er sagt, burde det vært flere illustrasjoner. Minst en for hvert oppslag, særlig for de minste­ barnas del.

Gud, en olding

Den første ­illustrasjonen som møter leseren, er en skapende Gud. Fargesterkt og fascinerende – men også skuffende fordi Gud er en olding. Og en mann. For det er ikke til å unngå å stille spørsmålet om Guds vesen i 2017: Må Gud være en mann? En gammel en med hvitt hår? En bibelbok i dag har mulighet for å åpne opp for at Gud er noe mer eller annet enn det. Når det er sagt: Dette er ikke noe Svein Tindberg nødvendigvis skal stå til rette for, men spørsmålet må stilles. Klarer vi å formidle Gud som noe mer enn en gammel mann med hvitt hår når vi skriver og forteller om Gud til barn? Tør vi gi et åpnere bilde av hva Gud kan være?

Greia med Jesus

Etter å ha lest bibelen, ledd og blitt rørt, forundret meg over fyttifanter og hvalfanger-Jona, Babel-babbel og den døvstummes vakre sang, er det et spørsmål som murrer: Hvorfor dør Jesus? Det svarer ikke denne bibelfortellings­boken på. Jesus dømmes til døden fordi han hevder å være konge, og dommen er et svar på prestenes og romernes redsel, det er greit. Men at Jesus dør, blir levende og farer opp til himmelen, hva har det å si for oss? Det må du forklare barnet ditt selv.

Helt på tampen en utfordring til Tindberg: Skriv Abrahams barn for barn. Er ikke det et ­naturlig neste steg?