Anmeldelser

Bibel­historie uten dikke­darer i «Søndagsskolen»

Gud er en lyslugget gutt på elleve, og Jesus er en tretten år gammel jente med snekkerbukse. Det er barna som bærer Søndagsskolen, men innholdet er både krast og krevende.

Tyra Tønnesen har gjort både modige og overraskende valg når hun har plukket ut tekster til forestillingen som hadde premiere på Trøndelag teater for en drøy uke siden. Valget av barn i alle sentrale roller er ett av dem, det skaper en helt egen atmosfære på scenen og gir uventet overklang til tekstene.

Søndagsskolen kan være dønn alvorlig, som når domsprofetene roper ut sitt budskap i første akt, bygget på tekster fra Det gamle testamentet. Eller den kan få en uventet humoristisk vri når Peter (Ottar Johnson) med seiersstolt glis rasler med nøklene til himmelriket i den nytestamentlige andreakten. Gjennom en forestilling som begynner med ­utdrivelsen av paradiset og slutter med et nådetilsagn fra Johannes' Åpenbaring, veksler episoder­ og stemninger sømløst, og barna­ skifter roller og utrykk med ­imponerende presisjon.

Det andre – og like virkningsfulle – grepet er at teksten i sin helhet er hentet fra Bibelen. Unntaket er en liten innledning der to voksne skuespillere knytter forbindelsen til søndagsskolens plansjer, flanellografer og dramatiseringer. Men herfra og ut er ikke et ord lagt til i det som sies på scenen – et grep som skaper gjenkjenning, men også overraskelser; står det virkelig sånn? Som når Sara sitter i teltet og ler da hun får vite at hun skal få barn; hun, gamle kone! Og som krangler med Gud når han irette­setter henne; nei, jeg lo ikke.

En kunne kanskje tro at en forestilling som denne ville plukket ut de milde og varme fortellingene fra Bibelen.

Der det brenner

Men Tyra Tønnesen har snarere gått motsatt vei, hun har gjort som Moses og gått dit det brenner. Her er utdrivelsen fra Paradiset, landeplagene i Egypt, Jobs plager, mismot og over­givelse skildret uten dikkedarer. I utvalget fra Det nye testamentet­ følger hun opp med Marias ­bebudelse, Døperen ­Johannes' rop i ørkenen, Peters fornektelse­ og Tomas' tvil. Her er ingen julekrybbe og barokk­engler, ikke engang fortellingen om at Jesus velsigner barna, er tatt med.

Likevel strømmer det humor, varme og hengivelse gjennom forestillingen. Det ualminnelige blir alminnelig, også når Jesus vekker Jairus' datter fra de døde eller gir en blind mann synet tilbake. Når nattverden blir innstiftet på Skjærtorsdag, er det med leiver av polarbrød, og disiplene er skeptiske – som skrevet står.

LES MER: – Gud er veldig, veldig slem

Dialekt

Da som ellers, får barna snakke på sin egen dialekt, enten de er trøndere eller østlendinger. Det samme gjelder de voksne. Når Marianne Meløy­ spiller Moses, snakker hun nordnorsk dialekt med storm i kastene,­ mens den skriftlærde (Henriette Marum) er en striks dame fra Ålesund. Sånn skapes det både nyanser og nærhet og derfor gir det ekstra mening når Peter blir avslørt som disippel i borggården på Langfredag: «Æ høre det på dialekta di» – med solid trykk på første stavelse.

Så er det sangene, tretten i ­tallet. De fletter seg gjennom forestillingen som kommentarer­ fra en annen tid: «Å hvor salig å få vandre» når Israelsfolket går gjennom Dødehavet, under ­ledelse av Moses (som bærer Gud på ryggen). «Ingen er så trygg i fare» når Abraham gjør seg klar til å ofre Isak. Kontrastene er slående, særlig i første del. Alle tekstene står i programheftet, og nok en gang: Her er ingen søte barnesanger, men tekster med alvor, tyngde og ettertanke: «Lær meg å kjenne dine veie», «Naglet til et kors på jorden». Barna synger med freidig mot, og har trygt og stilsikkert musikalsk følge. Tre musikere under ledelse av ­Åsmund Flaten, spiller på et helt kobbel av instrumenter – trø­orgel inkludert – samtidig som de smyger fra orkestergrav til scene når de trengs for å fylle roller i historiene.

For de voksne er med. De spiller­ ulike roller ettersom ­historiene krever det, og fungerer som ryggdekning for barna – som voksne skal. Med de må pent finne seg i å bli både rettledet og irettesatt av Filip Flaten-Hoff (11) i rollen som Gud, og Astrid Oline Rinnan Green (13) som Jesus.

Sjarm

Søndagsskolen er full av sjarm og skiftninger, trass, tvil og tro. Og i bunnen av det hele ligger en trygg tillit til at stoffet bærer, til fortellingens egenverdi, og ikke minst til at skuespillerne­ – både voksne og barn – kan løfte­ dem fram i alt sitt mangfold. Barna gjør en formidabel innsats, ikke minst med å formidle tekstene som kan gå både over barnas og de voksnes forstand. Tyra Tønnesen har åpenbart gjort et stort arbeid for å skape tryggheten og fellesskapet som gjør det mulig.

Egentlig skulle jeg ønske at Trøndelag teater kunne reist landet rundt med denne forestillingen. Av forståelige grunner lar det seg ikke gjøre. Men kanskje kan søndagsskole- og dåpsopplærere la seg inspirere til fornyet tro på bibelhistorienes rikdom, og tillit til at også barn kan tåle troens paradokser. Og forhåpentlig vil riktig mange voksne ta med seg barna til Trøndelag teater, der det blir søndagsskole ut året.

Les mer om mer disse temaene:

Liv Riiser

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser