Besteborgerlig oppmuntring fra Kringkastingsorkesteret

Ordet Kringkastingsorkesteret er et av de fineste ordene i det norske språket. Det har et flott internasjonalt sus over seg. Med de mange konsonantene høres det nesten tsjekkisk ut. Et radioorkester er en moderne, urban oppfinnelse som naturlig nok henger sammen med radioen og med den tanken at symfonisk musikk er en selvfølgelig del av radiounderholdningen. Til alt overmål spiller orkestrene også popmusikk.

At interesserte mennesker går på konsert og hører Oslofilharmonien, Bergensfilharmonien, Stavanger symfoniorkester eller et av de andre symfoniorkestrene våre, er selvsagt en veldig god ting. Men når et radioselskap, en såkalt mediebedrift, sier «vi må ha vårt eget symfoniorkester», da vet du at du virkelig befinner deg i et kulturland.

I Tyskland er det mange radioorkestre, flere av dem på internasjonalt toppnivå. Tenk på Sergiu Celibidaches legendariske arbeid med radioorkesteret i Stuttgart (ingen plater, alt live!). Et helt land uten et radioorkester kan ha så mange investeringsselskaper det vil, det hjelper bare ikke.

LES OGSÅ:

[ Se alle Tore Hegdahls anmeldelser her ]

Optimistisk musikk

Norsk Rikskringkastings eget orkester er nå ute med en ny plate, en innspilling av de to første norske symfonier. De ble skrevet i 1860-årene av Otto Winter-Hjelm. Ingen nordmann hadde fått seg til å skrive en symfoni før dette. Å dømme etter musikken har Winter-Hjelm tenkt: «Hva er problemet? Det er jo bare å sette i gang å komponere, det er ikke verre enn det.»

Musikken er enkel, men den har en fin optimisme i seg. I sin kompakte trivsel minner den en del om janitsjarmusikk. Det er ikke mye Weltschmerz å spore i den. Man kommer gående nedover Studenterlunden i tyve grader pluss, og det er musikk i paviljongen. Se det! Nasjonalromantikken, som er så viktig i denne perioden, lukter foreløpig tydelig av hovedstad. Frognerseteren er det nærmeste man kommer norsk seterliv. Platen gir et oppmuntrende, og faktisk litt rørende, blikk inn i en del av norsk musikkhistorie.

Det er Kringkastingsorkesterets dirigent mellom 2013 og 2020, Miguel Harth-Bedoya, som leder orkesteret, og så vidt jeg skjønner har han også vært en viktig pådriver for å få denne musikken frem i lyset. I forbindelse med plateinnspillingen har organisasjonen Norsk Musikkarv utarbeidet den første reviderte utgave av notene til de to symfoniene. Hittil har de bare eksistert som manuskripter. I CD-heftet får vi også en veldig leseverdig artikkel av Harald Herresthal, de talende detaljenes mester. Det er en mann som vet å få norsk musikkhistorie til å bli en god historie.

LES OGSÅ: Kombinasjonen av Kraggeruds spontane spillestil og den lyden Arktisk Filharmoni lager gjør innspillingen veldig god

Livlig og sjarmerende

Otto Winter-Hjelm var født inn i en borgerlig Kristiania-familie. Norsk biografisk leksikon vet å fortelle at faren var høyesterettsassessor Claus Winter-Hjelm, og moren Wilhelmine Johanne Helene von Munthe af Morgenstierne. Solid, med andre ord. Han utdannet seg i Leipzig og Berlin og virket i Kristiania som komponist, pedagog, organist og musikkritiker.

Som platecoveret viser hadde han også et fullskjegg som ga ham det flotte utseendet til en russisk banevokter. De to symfoniene er konservative, både i det fire-satsige opplegget og i stilen. Han har en forkjærlighet for marsj-rytmer og marsjenes enkle struktur. Dette er tydeligst i den første symfonien, hvor til og med den langsomme satsen er en slags marsj. Men det er veldig fint orkestrert, han har verktøyene, og det er en livlighet over musikken som er veldig sjarmerende.

LES OGSÅ: Viktor Ullmann ble myrdet i Auschwitz i 1944. Nye utgivelser har spilt inn musikk han skrev i konsentrasjonsleir

Disney-romantikk

I symfoni nr 2 finner vi nasjonalromantikken. Dette er den mest interessante av de to, og den som ligger minst under for janitsjarmusikkens innflytelse. Særlig i andre sats hører vi en klassisk sentraleuropeisk nasjonalromantikk som Walt Disney ville nikket anerkjennende til. For oss som vet hva som kom etterpå (vi trenger ikke gå lenger enn til Edvard Grieg) høres det litt Tyroleraktig ut. Jeg tipper at dette har virket mer autentisk «norsk» i 1860-årenes Kristiania.

Symfonien går i h-moll, tonearten som på 1700-tallet gikk for å være bærer av en spesielt nobel smerte. Det er lite av det hos Winter-Hjelm. Hovedinntrykket er friskt og kjekt her også. Det er absolutt en stigning fra første sats, hvor marsjene tross alt fortsatt lurer bak hjørnet, til andresatsen med den fine melodien, til den intense tredjesatsen som slutter i løse luften og som vel er den mest interessante i hele symfonien, og til den svingende finalen.

Alt sammen er flott fremført av Kringkastingsorkesteret. De spiller helt i stil med musikken, og gir virkelig på i de forskjellige stemningene. Særlig sistesatsen er herlig spilt, for eksempel det tilbakeholdte stedet midt i satsen, hvor det kribler enormt under lokket.

LES OGSÅ: Svært lovende møte med ny KORK-dirigent

Otto Winther-Hjelm, foran til venstre, sammen med to ukjente personer. (Foto: Claus Peter Knudsen/Wikimedia)

Mot Wagner

En ting som var viktig i 1860, var å være for eller mot Wagner, og Winter-Hjelm var mot. Hans forbilder var komponister av typen Mendelssohn og Schumann. Det er spesielt å tenke på at den grensesprengende musikken til Wagners «Tristan og Isolde», med sin storslagne undergangsstemning, er skrevet mer eller mindre samtidig med Winter-Hjelms troskyldige og skitur-aktige symfonier.

Et talende sted er åpningen av tredje sats i den andre symfonien. Her lager Winter-Hjelm en liten minifuge, altså en musikktype hvor instrumentgrupper (egentlig «stemmer») kjører det samme temaet i lag oppå hverandre, forskjøvet som i en rasende kanon. På mange måter er dette det beste øyeblikket på platen. Jeg merker at det belevne løytnant-smilet jeg får i ansiktet mens jeg hører Winter-Hjelm, forsvinner. Jeg lytter: Nå begynner det å leve. Dette har skarphet og vilje, det kan bli til noe. Men akk! Han følger ikke opp, det blir bare et anslag. Etter 10 sekunder er det igjen kjekke melodier med komp. Vi er tilbake i musikkpaviljongen. Dette øyeblikket viser veldig tydelig hva Winter-Hjelm er og ikke er som komponist.

Forbilledlig fremført

Kringkastingsorkesterets fremføring av denne musikken er etter mitt skjønn forbilledlig. De spiller musikken som det den er, uten fnugg av bryddhet. Det er full lidenskap i de langsomme satsene og ekte schwung når det går fort. Vi hører radioorkesterets etos: Spill all musikk, høy og lav, god og dårlig, på dens egne premisser og med fullt engasjement. Det er vakkert.

Innspillingen minner meg om noe universitetsrektor Didrik Arup Seip skal ha sagt i en tale til studenter og professorer ved Oslouniversitetet (og jeg håper det stemmer): «Vi må aldri slutte å strebe etter å bli et annenrangs universitet.» Akkurat det! Gi alt du har, og ikke prøve å få det til å se ut som noe annet enn det er. Otto Winter-Hjelms musikk er ikke verdenshistorisk. Det er et godt stykke opp til forbildet Mendelssohn, og milevidt unna Schumann. Men det er forfriskende og helt upretensiøs musikk.

Kringkastingsorkesteret er heller ikke Wienfilharmonien, men når de spiller så entusiastisk som her, er det på sin plass å utrope et Leve! I tider som våre er det bare velgjørende å bli klappet på hodet av en slik besteborgerlig musikk: Du skal se at alt ordner seg.

---

Fakta:

---