Eldrid Lunden er «The Queen Of Them All» i norsk poesi. Hun ble i sin tid utnevnt til landets første professor i skrivekunst og var med på å starte opp Forfatterstudiet i Bø. Der preget hun flere generasjoner med skrivende. Årets diktsamling er hennes ellevte siden debuten for femti år siden. Med sine fire essaybøker er Lunden også en av våre fremste essayister, med et særegent erkjennelsesspråk. Kvinnesak har blitt poetisk saklighet i dette forfatterskapet.

LES MER: Eldrid Lunden tror aldri hun kommer fram til noen absolutt sannhet

Kalenderdikt

Det er berre eit spørsmål om tid er en treffende tittel, forøvrig et sitat. Utsagnet innebærer på tittelnivå både det mulighetssvangre og det uavvendelige, det tragiske. Sjangerbetegnelsen refererer til den noe eksklusive kalenderdiktsjangeren som Jan Erik Vold introduserte på 1990-tallet. Der banet han veien for den samfunnskritiske tendensen i nyere norsk litteratur. I den sammenheng bør også Bertolt Brechts Kalenderhistorier nevnes.

La oss se nærmere på hvordan Lunden arbeider i årets bok: Samlingen har seks avdelinger som innledes med kapitteloverskriften «Levande, borte». Siste kapittel bærer tittelen «Noen dagar før». Disse kapitlene utgjør en omsnudd kronologi. De første ordene i samlingen er: «Vakker klokke, din song». Det står tre vers på første side, med en asterisk imellom. En livskamerat er død: «...
 / Døden er eit bleikt ansikt
 / Døden er eit vakkert ansikt som fjernar seg»

Undersøkelse av døden

Betydningen av død forskyver seg i disse to versene fra et objektivt faktum til den subjektive erfaringen. Allerede på neste side er ansiktet innlemmet i et landskap. Like etter merker jeg meg de gåtefulle ordene «Døden er ein stad ein har vore redd for å miste». Utsagnet løses straks opp i nye betydninger, presiseringer. Den poetiske undersøkelsen av døden, etter et stort kjærlighetstap, gir oss snart et dikt om celledød, snart en barndomserfaring fra tidlig i livet, etter hvert også satiriske strofer der døden blir business og resirkulert varme. Jeg fremhever disse første sidene også fordi det viser hvor sammensatt Lundens page-turner av epigrammatiske tankestillere og små dikt forløper.

Lavmælt kjærlighet

«Naturen har aldri kunna gi beskjed om grensene», står det et sted. Nettopp det grenseoverskridende er denne poetens blikk. Kapittelet avsluttes med et sterkt kjærlighetsdikt, om det vi lett tar som en selvfølge i hverdagen, men som blir umistelig når livstapet har inntruffet: «Å leve med deg
 / dei knapt lydhøre rørslene dine i rommet
 / ...»

Det er flere slike prosalyriske hverdagsdikt i boka. I tradisjonell litteraturkritikk vil dette språklige nivået bli ansett som svake punkter. Det skyldes i så fall at kritikerne lett overser hvordan tekstforløpet kan skape rom for ulike kvaliteter. Svakheten skjuler kjærlighetens hemmelighet for styrken, kan det sies slik? De lavmælte tekstene er i denne samlingen kjærlighetspoesi.

Sitater og asteriks

«Bøkene mine består for det meste av sitater», sa Georg Johannesen. I Lundens poetiske dialoger finnes det både åpne og skjulte sitater fra et engere utvalg historiske personer, det første fra den romerske stoikeren Seneca d.y. (som er representert tre ganger i kilde­listen). «Stoisk ro», sier vi, og den holdningen er utpreget i Lundens diktsamling.

Innflytelsen fra den romerske filosofen er synlig også gjennom hyppig bruk av epigrammer (korte dikt og innskrifter), ofte med satirisk brodd. Sidene med disse fremstår som tavler der utsagnenes vekslende rytme er brå eller glidende, underfundige, overraskende. Den raffinerte bruken av asteriks-tegnet (*) er med på å definere denne rytmen. Tegnet har vært i bruk siden antikken og kan for eksempel indikere originaltekst. I moderne tid brukes det blant annet som skilletegn og i dataspråk. Lunden setter et par steder asteriksen etter verselinjen, noe som skulle tilsi tilleggsinformasjon som i en fotnote. Men her finnes informasjonen kun i tegnets etterstilte påpekning, lik et skjult sitat.

Mennesket og naturen

Lunden siterer Henry William Thoreau når hun skriver «Mennesket er ‘Nature looking into Nature’», altså et gjensidig naturforhold. Naturbenevnelsene i denne samlingen er sporadiske og litt flegmatiske, men når hun først benevner natur og menneske i en gjensidighetsrelasjon er det kritikkverdig at menneskeskapte ødeleggelser av naturen ikke berøres. En oppdatering av Thoreau ville være mindre mystifiserende og mer sakssvarende: «Mennesket er ødeleggende natur som ser inn i ødelagt natur.»

Risikabel kjærlighet

Det er den lavmælte kjærlighetsdiktningen som gjør størst inntrykk i Eldrid 
Lundens nye diktbok. Jeg kommer i hu en verselinje fra hennes bok Gjenkjennelsen (1982), der den eksistensielle nødvendigheten beskrives slik: «vi er det einaste mogelege utgangspunkt».

Dette fellesskapet utvides i årets samling til en mangefasettert relasjonsdiktning. Det er berre eit spørsmål om tid inneholder ikke bare kjærlighetsdikt, sorgpoesi og krass samfunnskritikk, men selve leserhenvendelsen har blitt et uttrykk for den vare og risikable kjærligheten. Det er mesterlig gjort, og poeten skal få det siste ordet: «Gleda over å leve, lysande som elvar gjennom kroppen».